Det rette syn på ros

HVEM liker ikke å få ros? Hvis vi er samvittighetsfulle, ønsker vi å utføre et godt arbeid, og vi anstrenger oss for å gjøre det. Ros oppmuntrer oss til å gjøre det. Det bør imidlertid ikke være vi selv, men andre som roser oss.

Den vise bibelskribenten sier i Ordspråkene 27: 2: «La en annen rose deg og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper!»

Mange av dem som roser seg selv, bruker pronomenet «jeg» i tide og utide. Men selvrosen kan også komme til uttrykk på en snedigere måte. En mann kan for eksempel komme med en bemerkning om noe han har kjøpt. Men hvis han har betalt en stor sum for det, mye mer enn de han forteller det til, kunne ha betalt, kan den selvfølgelige tonen han bruker når han forteller om kjøpet, føre til at de blir svært imponert. Dette er tilfelle når det gjelder mange ting. Det er naturligvis ikke sikkert at selvrosen er tilsiktet. Men hvis noen stadig skryter av seg selv, bør de være klar over at det kanskje er deres hjerte som tilskynder dem til å opphøye seg selv.

Legg merke til at han som under inspirasjon skrev Ordspråkene 27: 2, sier at en bør la «en annen» og «en fremmed» rose seg. Dette henleder oppmerksomheten på en annen side ved dette prinsippet. Det får oss til å tenke på det tyske ordtaket: «Eigenlob stinkt, Freundes Lob hinkt, fremdes Lob klingt,» som betyr: «Selvros stinker, venns ros halter, en fremmeds ros klinger [godt].»

Det er sant at det ikke alltid er slik som det sies i dette ordtaket. Men det bibelske ordspråket viser at når rosen kommer fra en som ikke på noen måte er knyttet til deg, som ikke har noen grunn til å føle seg tvunget til å tale vel om deg, og som ikke gjør noe som tyder på at han håper på å oppnå noe ved det han sier, kan du som oftest være sikker på at han mener det han sier, og at det er basert på noe du har sagt eller gjort. Hvis en på den annen side ikke forstår verdien av denne sannhet, som kommer til uttrykk i ordspråket, kan det føre til at en ikke får vite på hvilke måter en kan og kanskje også trenger å forbedre seg.

Det er også en annen ting vi bør ha i tankene. Vi bør passe på at ønsket om å få ros ikke blir motivet for det vi gjør. Fordi den kristne apostelen Paulus ikke næret noe ønske om at det han gjorde, skulle være til vinning for ham selv, kunne han skrive følgende til tessalonikerne: «For hverken kom vi noensinne med smigrende ord . . . heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre.» — 1 Tess. 2: 5, 6.

Vi ønsker derfor for det første å passe på at vi ikke roser oss selv. For det annet bør vi ikke gjøre noe bare for at andre skal rose oss. Bibelen sier at de kristne ikke må gjøre noe «med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker». — Kol. 3: 22, 23.

En som har det rette syn på ros, vil også være villig til å sørge for at rosen omfatter andre. De som har bidratt til at det du har sagt eller gjort, har fått et heldig utfall, bør få sin del av rosen. Dirigenten for et symfoniorkester ber hele orkestret om å reise seg og ta imot applausen etter en konsert. Og det er ikke mer enn riktig. Som en kjent dirigent sa til dem som spilte i orkestret: ’Dere vet at uten dere kunne ikke jeg gjøre noe som helst.’ Ærlighet og beskjedenhet vil få oss til å gi andre ære når det er på sin plass. De kristne bør ikke være lik mange av denne verdens mennesker som bestreber seg på hele tiden å være «i rampelyset».

Det kan naturligvis være at en person i betydelig grad har bidratt til at et foretagende er blitt vellykket, men likevel ikke har fått noen offentlig anerkjennelse for det han har gjort. Dette bør imidlertid ikke gjøre ham bekymret, for i sin tid «skal enhver få sin ros av Gud». (1 Kor. 4: 5) En hustru som arbeider hardt, men som kanskje ikke får noen offentlig anerkjennelse av det hun gjør, kan således ha den indre tilfredshet det gir å vite at hun i høy grad har bidratt til at hennes mann har det bra og har framgang. Og hun kan glede seg over at det hun gjør, behager dem som står over hennes ektemann og hode, nemlig Kristus Jesus og Jehova Gud. — Ordspr. 31: 23, 28, 31; 1 Kor. 11: 3.

En kristen som får ros for noe han har gjort, bør i særlig grad gi Jehova Gud og hans Sønn ære. Gud er all god gaves og all fullkommen gaves giver. (Jak. 1: 17) En kristen bør alltid, ikke nødvendigvis høyt, men i hvert fall i sitt hjerte og sinn, minne seg selv om hvilken rolle Gud har spilt for de gode resultater han har oppnådd. Jesus satte et enestående eksempel hva dette angår.

Selv om han hadde det ærefulle privilegium å tjene som Messias og Guds Sønn, tok han aldri selv æren for sitt budskap eller sine gjerninger. Han kunne derfor ærlig si til sine religiøse motstandere: «Ærer jeg meg selv, da er min ære intet; det er min Fader som ærer meg.» — Joh. 8: 54.

Alle kristne tjenere for Jehova Gud gjør derfor vel i å huske det prinsippet som apostelen Paulus framholdt i denne forbindelse. Han understreket: «Vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» Og Paulus viser at det er Gud som bør æres, idet han sier: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» Hvor sant er ikke det! Et godt resultat avhenger av at Gud velsigner det vi gjør. — 1 Kor. 3: 9, 6, 7.

Når vi har det rette syn på ros, vil vi ikke være tilbøyelige til å rose oss selv eller gjøre noe bare for å få ros av andre, men når vi får ros, vil vi vise tilbørlig beskjedenhet og gi ære til andre som har krav på det, og framfor alt gi ære til Jehova Gud, som alltid er den som æren i første rekke tilkommer.