«Ditt Ord er sannhet»
Hvorfor Jesus Kristus ikke ønsket publisitet
MENNESKER som er interessert i å skaffe seg en fremtredende stilling, gjør sitt ytterste for å bli alminnelig anerkjent. De prøver å «selge seg selv» og skape en bølge av popularitet som de kan ri på mot større makt. Jesus Kristus var imidlertid ikke ute etter den slags publisitet. Han avviste dem som ville skape blest om hans person. Hans rike var ikke av denne verden, og han hadde derfor ikke noe behov for å bli anerkjent av verden.
I forbindelse med de helbredelsesmirakler Jesus utførte, leser vi gjentatte ganger at han forbød dem som var blitt helbredet, å fortelle noen om det. (Matt. 9: 30; Mark. 1: 44; 7: 36) Han bød også sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Messias. — Matt. 16: 20.
Jesu halvbrødre kunne ikke forstå hvorfor han ville virke på en tilsynelatende ubemerket måte i Galilea. Da tiden nærmet seg til å feire løvsalenes fest i år 32 e. Kr., sa de derfor til ham: «Gå til Judea, for at også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog selv å være alminnelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar deg for verden!» (Joh. 7: 3, 4) Dette forslaget viste at de ikke hadde tro. Hvis de hadde trodd at Jesus var Guds Sønn, ville de aldri ha dristet seg til å si til ham hva han skulle gjøre. De ville ha prøvd å forstå hvorfor Jesus utførte sin tjeneste uten å tiltrekke seg offentlighetens oppmerksomhet på en prangende måte.
Nesten 800 år tidligere åpenbarte Jehova Gud gjennom sin profet Esaias hvorfor Messias ikke ville ønske støyende publisitet. Profetien i Esaias 42: 1, 2 lyder: «Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten.» Apostelen Matteus anvendte denne profetien på Jesus Kristus. (Matt. 12: 15—19) Det at Jesus forbød andre å gjøre hans mirakuløse gjerninger offentlig kjent, var således i virkeligheten en bekreftelse på at han var den lovte Messias.
Det er også andre faktorer som ser ut til å ha spilt inn. I stedet for å søke berømmelse og få folk til å trekke sine slutninger på grunnlag av sensasjonelle meldinger er det tydelig at Jesus ville at de på grunnlag av pålitelige beviser skulle forstå at han var Messias. Han tok derfor ikke opp spørsmålet om sin messiasverdighet offentlig, men lot sine gjerninger tale for seg. En gang flokket jødene seg om ham og sa: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får.» (Joh. 10: 24—26) Ja, de som viste at de var Jesu «får», hadde rikelig med beviser til å kunne fastslå at han var Messias.
Det er sant at Jesus sa til en samaritansk kvinne ved en brønn i nærheten av Sykar at han var Messias. Men han gjorde det først etter at hun hadde anerkjent ham som en profet og gitt uttrykk for sin tro på at Messias skulle komme. (Joh. 4: 19—26) Deretter sa kvinnen til folket i den byen hun bodde i: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» — Joh. 4: 29.
Følgen ble at mange samaritaner begynte å tro på Jesus. Men vi bør merke oss at de ikke gjorde det bare på grunnlag av kvinnens vitnesbyrd. De trakk sin egen slutning på grunnlag av det de selv hørte Jesus si. Bibelens beretning forteller: «De sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» — Joh. 4: 39—42.
Selv om Jesus vanligvis sa til folk at de ikke skulle bekjentgjøre hans mirakler og si at han var Messias, forteller Bibelen om en unntagelse som vi bør merke oss. Dette skjedde i forbindelse med at han helbredet to demonbesatte menn i gadarenernes bygd. Jesus lot de demonene som han hadde drevet ut av mennene, fare inn i en svinehjord. Dette førte til at hele hjorden på cirka 2000 svin styrtet seg ut over et stup og druknet i Gennesaret-sjøen. De som bodde der, ble så foruroliget over dette at de ba Jesus om å dra bort fra området. (Matt. 8: 28—34; Mark. 5: 11—17) Da Jesus gikk om bord i en båt, ba en av dem som hadde vært besatt, «om å få være med ham. Og [Jesus] ga ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot deg, og at han har miskunnet seg over deg!» — Mark. 5: 18, 19.
Selv om denne befalingen til den tidligere demonbesatte var en unntagelse, tjente den uten tvil Jesu hensikt. Den helbredede mannen kunne forkynne blant folk som Guds Sønn bare hadde begrenset forbindelse med, særlig i betraktning av at han var blitt bedt om å forlate det området. Bare det at mannen var der, ville utgjøre et vitnesbyrd om Jesu makt til å gjøre godt og oppveie den lite gunstige omtale han uten tvil fikk på grunn av den svinehjorden som hadde gått tapt.
Da Jesus hadde fart opp til himmelen, var det ikke lenger mulig for enkeltpersoner å høre hans ord og se hans gjerninger. Nå, da alle bevisene forelå, var tiden inne til å frambære et offentlig vitnesbyrd om at Jesus var Messias. Like før sin himmelfart hadde Jesus selv sagt til sine etterfølgere: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Jehova Gud stadfestet disse vitnenes sannferdighet ved at han satte dem i stand til å utføre mektige gjerninger og å tale på fremmede språk som de aldri hadde lært. — Heb. 2: 3, 4.
Med tiden ble begivenhetene i Jesu jordiske liv og mange av de ting Jesus hadde sagt, skrevet ned. I overensstemmelse med det juridiske prinsipp at enhver sak står fast etter to eller tre vitners utsagn, sørget Jehova Gud for at det ble nedskrevet fire atskilte beretninger om hans Sønns virksomhet på jorden. (5 Mos. 19: 15) Det er derfor ingen i vår tid som behøver å basere sin tro på muntlige tradisjoner og ting som er blitt fortalt fra mann til mann i århundrenes løp. Når en undersøker de bibelske bøkene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, kan en selv avgjøre om de kjensgjerninger som blir framholdt der, beviser at Jesus virkelig er Messias.
Det er tydelig at Jesu forbud mot å bekjentgjøre hans identitet og hans mirakler var av midlertidig art. Mens Jesus selv var her på jorden, ville han at folk skulle tro på ham som Messias på grunn av det de personlig så og hørte, slik apostlene og disiplene gjorde. Og det viktigste er at Jesus i og med at han ikke ønsket noen publisitet, oppfylte profetiene, noe som i seg selv er et bevis for at han er Messias.