«Ditt Ord er sannhet»

Er Bibelens syn på rikdommer inkonsekvent?

JEHOVAS godkjente tjenere i gammel tid innbefattet rike menn. Ja, Jehova blir omtalt som den som ’gir israelittene kraft til å vinne seg rikdom’. (5 Mos. 8: 18) Likevel sa Jesus Kristus: «Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!» (Luk. 18: 24) Er dette inkonsekvent?

Det er viktig å huske at Jehova Gud ikke har gitt de samme påbud til sine tjenere på ethvert tidspunkt i historien. Profeten Jeremias skulle for eksempel tjene som et tegn, og på grunn av omstendighetene og Guds hensikt med ham fikk han befaling om ikke å gifte seg og stifte familie. (Jer. 16: 2—4) Men ingen av Guds tjenere før eller etter den tiden har fått spesiell befaling om ikke å gifte seg. På lignende måte må det Bibelen har å si om rikdommer, betraktes i lys av Guds hensikt vedrørende hans folk.

Slike trofaste tjenere for Jehova Gud som patriarkene Abraham og Job fikk ikke direkte befaling om å gjøre disipler. Det ser derfor ut til at det meste av deres tid ble brukt til å dekke deres respektive familiers fysiske og åndelige behov. Jehova velsignet disse tjeneres iherdige anstrengelser, og de kom til å få mange dyr, mye gull og sølv og mange tjenere.

Selv om disse mennene var rike, var de imidlertid ikke materialistisk innstilt. De var klar over at deres materielle velstand var en følge av at de hadde Jehovas velsignelse. Da Abraham ved en anledning kunne øke sin rikdom ved å ta imot en gave av kongen i Sodoma, sa han: «Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik. Jeg vil intet ha.» (1 Mos. 14: 23, 24) På grunn av den fine innstilling slike menn som Abraham viste, hadde Jehova god grunn til å beskytte dem mot å bli bedratt av selviske og grådige menn.

Slik som tilfellet var med de trofaste patriarkene, avhang også israelittenes velstand av at de bevarte et rett forhold til Jehova Gud. Det var Jehovas hensikt at israelittene, hvis de var lydige, skulle bli et rikt folk. Moses sa: «Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid og velsigne alt dine henders arbeid; og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.» — 5 Mos. 28: 12.

Folkets velstand ville ha brakt ære til Jehova og utgjort et mektig bevis for at det var han som ga sitt folk rikdom, og det ville derfor ha vært tydelig for de omkringboende folk at den lov som han hadde gitt dem, var uten sidestykke, idet den sørget for at alle fikk det de trengte.

At israelittenes velstand virkelig tilskyndte andre folk til å bringe ære til Jehova, framgår av beretningen om kong Salomo. Det fortelles at dronningen av Saba, som hadde hørt om Salomo i forbindelse med Jehova, kom fra et fjerntliggende land for å se om det hun hadde hørt om hans visdom og velstand, var sant. Det hun så, tilskyndte henne til å prise Jehova. Dronningen av Saba sa til Salomo: «Du overgår i visdom og lykke [velstand, NW] det rykte jeg har hørt. . . . Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg, så han satte deg på Israels trone! Fordi Herren elsker Israel til evig tid.» — 1 Kong. 10: 1, 2, 7—9.

Det at Israels nasjon var rik, betydde naturligvis ikke at alle enkeltpersoner i den var velstående, eller at de som hadde lite, ikke hadde Guds godkjennelse. Uforutsette hendelser kunne føre til at enkelte ble fattige. Ulykker eller sykdom kunne midlertidig eller for bestandig hindre en person i å utføre det nødvendige arbeid. Dødsfall kunne føre til at barn mistet sine foreldre, eller til at en kvinne mistet sin mann. Israelittene ble derfor oppmuntret til å vise gavmildhet og rekke de fattige og trengende iblant dem en hjelpende hånd. — 3 Mos. 25: 35; 5 Mos. 15: 7, 8.

I motsetning til patriarkene og israelittene fikk Jesu Kristi etterfølgere befaling om å ’gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag’. (Matt. 28: 19, 20, NW) Å utføre denne befalingen krevde tid og anstrengelser som ellers kunne ha vært brukt til verdslige gjøremål. Hvis en persons rikdom hindret ham i å bruke sin tid og sine krefter i dette arbeidet, men han likevel ikke ønsket å gi avkall på den, kunne han derfor ikke være en Jesu disippel, og han ville ikke ha håp om å vinne evig liv i himmelen. Det var derfor Guds Sønn sa: «Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!» — Luk. 18: 24.

Kristi etterfølgere skulle imidlertid ikke handle slik at de ble fattige og ble avhengige av at andre forsørget dem. De skulle i stedet arbeide hardt, slik at de kunne dra omsorg for sin familie og også kunne ha «noe å gi til dem som trenger». (Ef. 4: 28; 1 Tess. 4: 10—12; 2 Tess. 3: 10—12; 1 Tim. 5: 8) De skulle imidlertid være tilfreds når de hadde mat og klær, og ikke gå inn for å bli rike. I 1 Timoteus 6: 9, 10 sies det: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.»

Dette betyr naturligvis ikke at en kristen ikke kan ha rikdommer. I det første århundre av vår tidsregning fantes det enkelte velstående kristne i menigheten i Efesos i Lilleasia. Apostelen Paulus oppfordret ikke Timoteus til å råde disse velstående kristne til å kvitte seg med alle sine materielle eiendeler, men han skrev: «Byd dem som er rike i den nåværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv.» (1 Tim. 6: 17—19) Disse velstående kristne måtte derfor gi akt på sin innstilling. De måtte ikke la seg bli oppslukt av det å skaffe seg eller bevare slike rikdommer, men la dem innta den rette plass og bruke dem på en gavmild måte for å hjelpe andre. Når de gjorde det, ville de uten tvil slutte å øke sine rikdommer. Det er mer sannsynlig at deres rikdom etter hvert ville bli mindre. Men deres «grunnvoll for den kommende tid» ville forbli sikker.

Det Bibelen sier om rikdommer, er alltid passende når en tar omstendighetene og Guds hensikt med hans tjenere i betraktning. Gjennom hele Bibelen blir hovedvekten lagt på det å stå i et godt forhold til Jehova Gud, et forhold som kan bli bevart hvis en person fortsetter å vise tro og gjøre Guds vilje, og ikke på det å eie materielle rikdommer. Det Bibelen sier om rikdommer, er derfor ikke inkonsekvent, men dens uttalelser er i harmoni med hverandre.