Surinam — kottomissienes land

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Surinam

SURINAMS blandede befolkning omfatter kreoler, hinduer, indonesiere, busknegrer, indianere, kinesere, nederlendere og andre. I hovedstaden Paramaribo kan en se kvinner i moderne klesdrakt, hinduiske kvinner i sarier, indonesiske kvinner i saronger, busknegrer i fargerike togaer og andre som har på seg en «kottojakki». Denne sistnevnte klesdrakten har jeg lyst til å fortelle deg litt om.

Synes du det er et merkelig navn? Ordet har sin opprinnelse i Surinams språk. «Kotto» betyr kåpe, og «jakki» betyr jakke. «Missie» betyr frøken eller frue. Dette er altså grunnen til at en kvinne som har på seg denne typiske klesdrakten, kalles en «kottomissie».

Denne klesdraktens historie går helt tilbake til slaveriets tid for over 100 år siden. De fleste av de slavene som ble innført fra Afrika, gikk omkring nesten nakne, og mange av de unge pikene var meget vakre. Det hendte ofte at slaveeierne ble betatt av deres fysiske skjønnhet og gjorde upassende tilnærmelser overfor dem. Det ble derfor besluttet å forsøke å gjøre slutt på dette.

Det sies at slaveeiernes hustruer kom sammen for å drøfte saken. De bestemte seg for å lage en klesdrakt som ville skjule pikenes kropp fullstendig og få dem til å se helt uformelige ut. Slik ble «kottojakkien» til!

Kvinnene begynte med å lage en stor underkjole. Rundt den knyttet de en «kooi», det vil si et stykke stoff som var fylt med strå, og som ble båret over hoftene. Så ble underkjolen trukket opp slik at den hang over «kooien» i en pose og således skjulte hoftene. Over underkjolen ble det båret en «kotto» eller ytterkledning i vakre farger, og på toppen av det hele en dobbelt «jakki» eller jakke. Den rakk akkurat ned til «kooien» og hadde trekvartlange ermer. Stoffet ble sterkt stivet. I dette utstyret så en slank, ung pike ut som om hun veide minst 100 kilo.

Det ble også laget en «anjisa» eller hodebekledning som passet til klesdrakten. Med tiden begynte kvinnene å knytte disse fargerike hodetørklærne på forskjellige måter for å angi hvilken sinnsstemning de var i, for eksempel om de var forelsket, sjalu, sinte og så videre.

Formen på «anjisaen» hadde også andre betydninger foruten det å vise hvilken sinnsstemning kvinnen var i. Ved hjelp av dette hodeplagget avtalte de unge pikene stevnemøter med unge menn og viste om de fortsatt var forelsket i dem eller ikke.

Stilling eller beskjeftigelse ble også vist ved den «anjisa» de hadde på seg. Det var for eksempel en type som identifiserte en skjøge. En slavinne som tok seg av slaveeierens barn, bar en spesiell type «kottojakki» og en «anjisa» med en bred, rund brem. På toppen av den hadde hun en hatt. På den måten kunne alle se av hennes klesdrakt at hun var en spesiell slavinne.

En hodebekledning som kalles en «mek sani édé», er meget interessant. Den blir laget ved at en knytter sammen tre «anjisaer» slik at alle 12 hjørner stikker ut. Sammen med denne ble det båret tre «kottojakkier» utenpå hverandre. Alle tre jakker hadde forskjellig lengde, slik at de alle var synlige. En «anjisa» som ikke var knyttet, ble holdt i hver hånd. Denne klesdrakten ble brukt ved spesielle anledninger, for eksempel når en betydningsfull person fra utlandet besøkte Surinam.

«Kottomissiene» ønsket en slik person velkommen ved å neie og komme med noen få velkomstord. Med ansiktet vendt mot ham gikk de deretter baklengs og svingte med de «anjisaer» som de hadde i hendene. De bredte dem også ut på bakken, slik at den betydningsfulle gjesten kunne trå på dem. Dette betydde: «Jeg ærer deg så mye at jeg til og med lar deg trå på det jeg bærer på hodet.»

En mer moderne måte å knytte en «anjisa» på er å knytte den som en «oto baka», som betyr støtfanger. Denne fasongen lages ved at en knytter hjørnene av «anjisaen» sammen i nakken, slik at den bak får en fasong som en støtfanger.

Nå ser en bare eldre kvinner undertiden bære en «kottojakki», men uten stråfyll. En enkelt knyttet «anjisa» er derimot oftere å se. Ved spesielle begivenheter, for eksempel på frigjøringsdagen, som feires til minne om slaveriets opphør i 1863, er det imidlertid mange kvinner, både unge og gamle, som bærer denne interessante klesdrakt fra tidligere tider.