«Ditt Ord er sannhet»

«Lykkelige er de som sørger»

ER DET ikke selvmotsigende å si at en som sørger, på samme tid kan være lykkelig? Nei, ikke nødvendigvis. Da Jesus kom med denne tilsynelatende selvmotsigende uttalelsen i sin bergpreken, hadde han tydeligvis ikke i tankene den mer vanlige betydningen av ordet «lykkelig». Han la tydeligvis noe mer i dette uttrykket enn sorgløs glede. — Matt. 5: 4, NW.

Det greske ordet som er oversatt med «lykkelig» i dette skriftstedet, er makaʹrios. Det ble av grekerne brukt om den høyeste form for lykke, den lykke som de trodde at gudene hadde. I betraktning av den måten Jesus bruker dette ordet på i Bergprekenen, og den måten det ellers blir brukt på i de kristne greske skrifter, vil en mer fullstendig betydning av makaʹrios være ’lykke som skyldes at en har Guds gunst’.

Hvem er det så som har «Guds gunst» fordi de sørger? Er det alle som er bedrøvet? Nei, for det greske ordet for «sørge», pentheʹo, betyr å sørge dypt, å føle seg knust. Apostelen Paulus brukte dette ordet da han kritiserte menigheten i Korint fordi den ikke var dypt bedrøvet på grunn av et alvorlig tilfelle av umoral i dens midte: «Og I er oppblåst, mens I langt heller skulle sørge.» (1 Kor. 5: 2) Disippelen Jakob sa noe lignende da han kritiserte visse personer på sin tid: «Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede! Kjenn eders nød og sørg og gråt!» — Jak. 4: 8—10.

At Jesus mente en dyp sorg, framgår av Lukas’ parallelle beretning: «Lykkelige er dere som gråter nå, for dere skal le.» (Luk. 6: 21, NW) Det greske ordet som her er oversatt med «gråter», er klaiʹo, som «blir brukt om ethvert høylytt uttrykk for sorg, spesielt sorg over en avdød». (An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine) Det kan ikke være noen tvil om at Jesus mente dyp sorg, sterk gråt, i den andre av de saligprisninger (lykkeligprisninger) som han nevnte i sin bergpreken.

Men betyr det at alle personer som av en eller annen grunn blir dypt beveget på grunn av sorg, er «lykkelige» eller har Guds gunst? Tydeligvis ikke, for Jesus sa at disse sørgende ville bli trøstet, og likevel blir ikke alle som føler seg knust på grunn av sorg, trøstet. Motivet kommer også inn i bildet. Vi kan for eksempel ta Esau, Jakobs bror, som fordi han ikke satte «pris på det hellige, . . . i bytte for et eneste måltid ga fra seg sine rettigheter som førstefødt». Han angret senere på det han hadde gjort, og sørget dypt over det, men til ingen nytte. — Heb. 12: 15—17, NW.

Den troløse apostelen Judas fikk på lignende måte samvittighetsnag etter at han hadde forrådt Jesus, men likevel begikk han selvmord. De rike som vil sørge når Babylon den store, den falske religions verdensrike, faller, vil heller ikke finne noen trøst. De vil bli tilintetgjort. — Matt. 27: 3—5; Joh. 12: 6; Åpb. 18: 7, 8, 11, 15, 19; 19: 19—21.

Hvem får så Jesu ord sin anvendelse på? De får i første rekke sin anvendelse på dem av Jesu etterfølgere som skal arve Guds himmelske rike. Det er dem «himlenes rike» tilhører. Det er de som «skal kalles Guds barn», og som virkelig «skal se Gud». — Matt. 5: 3, 9, 8.

Jesu disipler sørget dypt da deres Herre ble henrettet på en torturpel. De ble imidlertid senere trøstet da han viste seg for dem etter sin oppstandelse. (Lukas, kapittel 24) Apostelen Peter sørget dypt fordi han hadde fornektet sin Herre tre ganger. (Matt. 26: 75) Men fordi han var oppriktig bedrøvet, ble han trøstet, og han fikk det trefoldige oppdrag å fø Jesu får og lam og fikk det privilegium å ta ledelsen i forkynnelsen av det gode budskap om Riket både for jøder og hedninger. — Joh. 21: 15—17; Ap. gj. 2: 14—41; 10: 34—48.

Jesu ord: ’Lykkelige er de som sørger, som gråter,’ har i vår tid spesielt fått sin anvendelse på de salvede kristne som var bedrøvet fordi de på grunn av fiendens angrep var i en forlatt tilstand. Profeten Esaias forutsa at Jehovas salvede, i første rekke Jesus Kristus, skulle «trøste alle sørgende, . . . gi de sørgende i Sion . . . gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd». Det er også dem følgende ord ble skrevet om: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, . . . fyltes vår munn med latter.» Ja, trøst og latter ble nå deres lodd. — Es. 61: 1—3; Sl. 126: 1, 2.

Ordene: «Lykkelige er de som sørger,» og: «Lykkelige er dere som gråter nå,» uttrykker imidlertid et prinsipp som også får sin anvendelse på andre. Profeten Esekiel fikk et syn av noen som ’sukket og jamret over alle de vederstyggelige ting som skjedde’ i byen Jerusalem. De ble senere meget begunstiget ved å få guddommelig beskyttelse da Guds domsfullbyrdere gikk gjennom byen og slo i hjel alle som ikke var blitt identifisert som sørgende. — Esek. 9: 1—7.

De som sørget og gråt, har sitt motstykke i vår tid, for kristenheten hevder at den er Guds ’by’, akkurat som Jerusalem gjorde. Kristenheten er i likhet med denne byen i fortiden fylt med vederstyggelige ting — falsk religion, kjønnslig umoral og andre former for umoral og vold. De som har en rett hjertetilstand, betrakter ikke dette på en likegyldig måte. De sørger dypt over disse ting. Det er de som i vår tid oppnår Guds gunst og blir trøstet.

På hvilken måte blir de trøstet? De blir det gjennom forkynnelsen av det gode budskap om Jehova Guds rike. Dette budskapet, som Jehovas kristne vitner kommer med til dem som sørger, gjør dem kjent med at Gud har til hensikt å fjerne alle som gjør det som er ondt, fra jorden. (Ordspr. 2: 21, 22) Det gjør dem kjent med at den bønn som de kristne ber, snart vil bli oppfylt: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Dette er i sannhet til stor trøst for dem. Og hva mer er, dette gode budskap gjør dem også kjent med at det vil bli en oppstandelse av alle dem som er i minnegravstedene. Ja, det vil finne sted en gjenforening av dem som døden har skilt. — Matt. 6: 9, 10; Joh. 5: 28, 29, NW.

Det gode budskap om at ingen skal gjøre noe ondt eller ødelegge noe under Guds rike, om at jorden skal være full av Jehovas kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn, vil også være til stor trøst for dem som sørger. (Es. 11: 9) Ved at Gud lar menneskene få nyte godt av Jesu gjenløsningsoffer, skal han dessuten «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». — Åpb. 21: 4.

Når vi nå har fått en klarere forståelse av hva Jesus sa, vil det rydde av veien alt som kan få oss til å tro at han kom med en selvmotsigende uttalelse. Virkelig lykkelige i en mer utvidet og omfattende betydning av ordet er de som sørger, de som har en rett hjertetilstand overfor Jehova Gud og er dypt bedrøvet, ettersom de oppnår hans gunst og blir trøstet.