Sperret inne i en bekkedal

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Israel

AV DET var ved den tid da en feiret den årlige påske i Israel. Ettersom vi hadde fri fra arbeidet noen dager, bestemte vi oss for å reise en tur sørpå gjennom Be’erseba, tvers over den nordlige delen av Negev-Ørkenen og helt ned til Dødehavet og Masada. Vi skulle kjøre i to biler og så fram til en interessant tur.

Et kraftig regnvær påskemorgen la en demper på vår begeistring, men vi tenkte at været snart ville endre seg, ettersom regntiden vanligvis er over i april. Det «vårregn» som falt nå, var antagelig det siste. (5 Mos. 11: 14) Etter hvert som vi kom lenger sørpå, ble været bedre.

Landskapet omkring Gat, som nå heter Kirjat-Gat, var grønt og frodig. Filistrene visste sannelig hvor de skulle slå seg ned! Da vi kjørte forbi beduinenes svarte geitehårstelt langs veien til Be’erseba, gikk tankene våre nesten 4000 år tilbake i tiden, til Abrahams tid, da han også «bodde i telt» i dette området. (Heb. 11: 9) Da vi kom til Be’erseba, skinte solen fra en skyfri himmel.

Vi kjørte mot sør nå, og det gikk jevnt oppover. Hvor fargerik ørkenen er her! Klippene skinner i alle nyanser — fiolett, grønt, gult, rødt, blått, for bare å nevne noen få av dem vi fikk øye på.

To punkterte dekk på den ene av bilene tvang oss til å gjøre opphold. Det var bare én ting å gjøre: Den andre bilen måtte kjøre til den nærmeste byen for å få dekkene lappet. Hvor overrasket ble vi ikke da det vakre været plutselig forsvant og et voldsomt uvær med kraftig regn kom over oss! Akkurat da hadde vi kommet fram til en wadi, et elveleie som er uttørket unntatt i regntiden. Veien gikk tvers over dette elveleiet, som må ha vært omkring 800 meter bredt. Vi la merke til at det allerede holdt på å bli dannet en bekk. Himmelen ble mørkere og mørkere, og regnet styrtet ned i foruroligende mengder. Til slutt greide ikke vindusviskerne å holde regnet unna.

Det var som om hele dalen ble satt i bevegelse av alt vannet som strømmet ned i den fra alle sider. Overalt brøt det plutselig fram bekker, og vannet rant fortere og fortere. Vi bestemte oss for å forsøke å komme over på den andre siden av dalen, slik at vi kom opp på høyere terreng. Det lyktes oss nesten, men så kom vi ikke lenger — vannet var for dypt. En beduin vinket oss tilbake den veien vi hadde kommet. Det lyktes oss å snu bilen, og vi forsøkte å kjøre tilbake igjen.

Men da vi hadde kommet halvveis gjennom bekkedalen, ble vår vei igjen sperret av dypt vann. Det var fullstendig umulig for oss å komme over på den andre siden. Veien hadde fullstendig forsvunnet under de stigende vannmasser. Det lyktes oss å få bilen bort fra veien og opp på en stor sandbanke, som vi delte med forskjellige redskaper og maskiner som ble brukt til veiarbeid. Alle arbeiderne hadde reist hjem til sine familier fordi det var påske. Noen få meter fra oss ble en arbeidsbrakke veltet over ende av den kraftige strømmen. Hele dalen var et eneste kaos. Store oljefat kom hoppende og dansende på det opprørte vannet, støtte mot hverandre og ble tømt for sitt innhold. Redskaper og annet utstyr ble også revet med av vannmassene.

En beduin som holdt vakt, hadde slått opp teltet sitt på en sandbanke i nærheten. Det forundret oss at hans telt i det hele tatt kunne stå under dette kraftige regnværet. Det at han var i nærheten, virket beroligende på oss.

Da det hadde gått en times tid, avtok regnet en del, og siktbarheten ble bedre. Vi kunne se at hele dalen var fylt med tonnevis av vann som hadde strømmet ned fra skyene. Vi la også merke til at de eneste to stedene som stadig befant seg over vannoverflaten, var den sandbanken hvor vi befant oss, og det stedet hvor beduinen hadde slått opp sitt telt.

Da vannet hadde sunket noe, kom den vennlige beduinen bort til oss og sa at vi måtte vente noen timer før vi forsøkte å komme videre. Men det gjorde ingenting — vi var takknemlige for at vi var i live.

Omkring tre timer senere ble veien igjen synlig. Den var dekket med et lag av større og mindre steiner som vi måtte ta oss fram over med bilen. Det var vanskelig, men til sist kom vi over på den andre siden og traff straks gruppen i den andre bilen.

Vi hadde nå selv fått erfare hva Bibelen mener når den taler om «bekkedaler» og «en bekk som ikke lot seg vade». — 4 Mos. 24: 6; Esek. 47: 5.