Styrket av Gud til å tale frimodig
JESUS KRISTUS ga sine etterfølgere det løfte at de gjennom ham skulle få hjelp fra Jehova når de sto overfor menn i høye stillinger og måtte tale. Ja, han sa: «Jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.» (Luk. 21: 15) For en tid siden erfarte en kvinne som studerte sammen med Jehovas vitner, oppfyllelsen av dette løftet. Hvordan gikk det til? La henne selv fortelle om det som hendte:
«Da jeg hadde studert Bibelen en tid sammen med Jehovas vitner, begynte jeg å overvære deres møter. Den gode undervisning som ble gitt på møtene, og vitnenes vennlighet gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg bestemte meg for å slutte å gå i kirken. Jeg fikk så min far til å slutte å betale mitt bidrag til kirken. Ettersom jeg ønsket å bryte enhver forbindelse med denne institusjonen som utøvde falsk, babylonisk tilbedelse, ville jeg få mitt navn fjernet fra kirkens medlemsliste.
«En kveld da min familie hadde invitert presten til aftens, fortalte jeg ham hvilket standpunkt jeg hadde tatt. Jeg sa til ham at jeg ønsket at mitt navn skulle bli fjernet fra kirkens medlemsliste. Han spurte om hvorfor jeg ønsket det, men da jeg begynte å redegjøre for Bibelens sannheter, avbrøt han meg med å si at jeg måtte stå fram for hele menigheten, slik at den kunne stemme over det. Jeg syntes dette var nokså merkelig, for det var ikke blitt krevd i andre tilfelle. Til å begynne med var jeg fryktsom, men så tenkte jeg: Hvorfor ikke? Dette ville være en fin anledning til å lovprise Jehova. Jeg ba til Jehova om hjelp. Dagen kom, og to andre gikk sammen med meg til kirken.
«Først kom presten med noen sarkastiske bemerkninger, men vi ga ikke etter. Etterpå sa jeg at vi som Kristi etterfølgere må gjøre det samme som Kristus gjorde, og jeg spurte presten om han ville lese et skriftsted fra sin bibel. Han sa at han ikke hadde noen bibel. Jeg leste da skriftstedet fra min egen bibel. Skriftstedet var Lukas 8: 1, som viser at Jesus gikk fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte det gode budskap om Riket. Vi leste også andre skriftsteder for tilhørerne og fortalte dem hva som var grunnen til at vi hadde fått en slik overbevisning. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd.
«Da jeg var ferdig, reiste den øverste diakon seg og roste oss fordi vi hadde så stort mot. Han sa at han skulle ønske at flere unge mennesker hadde mot til å forsvare sin tro. Deretter foreslo han at våre navn skulle bli fjernet fra medlemslisten, og menigheten stemte over det. Forslaget ble vedtatt. Vi var overlykkelige og kunne nesten ikke vente med å takke Jehova til vi kom utenfor.»