HEBREERNE
Studienoter – kapittel 2
Derfor må vi: Paulus knytter veiledningen i dette verset til det emnet han har drøftet – at Kristus står over englene. (He 1:1–14) I fortiden talte Gud gjennom ufullkomne profeter og også gjennom engler. (He 2:2) Men nå har han gjort noe enda større – han har talt gjennom sin egen Sønn, han som er ved Guds høyre hånd. Det er derfor nødvendig å lytte til Guds fremste Talsmann.
være ekstra oppmerksomme på det vi har hørt: Paulus understreker her at de kristne må legge spesiell vekt på å holde seg til det de har lært av Guds egen Sønn. Hvis de kristne hebreerne ikke var på vakt, kunne de bli påvirket av jødedommen med dens imponerende tempel, presteskap og tradisjoner. De måtte ha det rette fokuset. Det greske verbet som her er gjengitt med «være … oppmerksomme på», ble brukt om å fortøye et skip eller å holde det på rett kurs mot havnen. De kristne måtte altså holde fast ved det de hadde lært, og aldri løsne grepet om det. Noen bibelkommentatorer mener at dette kan være den første delen av en maritim metafor som Paulus bygger videre på i resten av verset.
så vi aldri driver bort: Det kan være at Paulus her fortsetter med en maritim metafor. Det greske ordet som er oversatt med «driver bort», ble noen ganger brukt om et skip som sto i fare for å drive forbi sin trygge havn. Sterke strømmer eller kraftig motvind kunne få et skip til å drive, særlig hvis mannskapet var uoppmerksomme. Et slikt språkbilde ville understreke Paulus’ alvorlige advarsel: Hvis de kristne hebreerne tillot seg å bli slappe eller likegyldige, ville de sannsynligvis drive bort fra den sanne tro og miste muligheten til å bli frelst. – He 2:3; se også studienote til He 3:12.
de ordene som ble talt gjennom engler: Dette er det tredje stedet i De kristne greske skrifter der det sies at Gud brukte engler for å overbringe Moseloven til sitt folk. (Se studienoter til Apg 7:53; Ga 3:19; se også Apg 7:38.) I De hebraiske skrifter sies det ikke direkte noe om dette. Men mange jøder på Paulus’ tid ville sannsynligvis ha vært enige i denne uttalelsen. Ifølge jødisk tradisjon i det første århundre brukte Gud engler til å overbringe Loven. (Se også Josefus, Jewish Antiquities, bok 15, kap. 5, avsn. 3 [Loeb 15.136].) Det er verdt å merke seg det Moses skrev i 5Mo 33:2 om at Jehova var sammen med «myriader av hellige» og sine «krigere». I de videre versene fortelles det at Jehova ga Loven til sitt folk. I vers 2 bruker Septuaginta det greske ordet for «engler» i stedet for «krigere».
sto fast: Paulus understreker hvor pålitelig Moseloven var, ved å peke på at den fastsatte en rettferdig straff for «alle lovbrudd». Den sto også fast, eller var juridisk bindende, over en lang tidsperiode.
ikke har brydd oss om: Det greske verbet som er gjengitt med «ikke har brydd oss om», kan også gjengis med «å ikke vise interesse; å forsømme». (Se også Mt 22:5, der det samme verbet er gjengitt med «viste ingen interesse».) En kristen som ikke bryr seg om frelsen gjennom Kristus, er altså ikke bare likegyldig. Hans mangel på interesse er et bevisst valg. Det var derfor Paulus oppfordret de kristne hebreerne til å «være ekstra oppmerksomme på» Guds ord gjennom hans Sønn. – He 2:1.
Budskapet om denne frelsen ble jo først forkynt av vår Herre: Gud forkynte budskapet om frelse gjennom «vår Herre», det vi si Jesus Kristus. Mange av dem som hørte på Jesus, ble disipler og forkynte for andre. På den måten bekreftet de det han sa. (Mt 28:19, 20; Apg 1:1, 8; 10:39–43; 1Ti 2:5, 6) Troende som ikke selv hadde sett eller hørt Jesus, kunne derfor være sikre på at budskapet om frelse kom fra ingen andre enn Guds Sønn. – 1Pe 1:8.
Gud vitnet sammen med dem: Når de kristne i det første århundre forkynte om Jesus, bekreftet Jehova Gud det de sa, ved å gi dem evnen til å gjøre overnaturlige undere og mirakler og forskjellige kraftige gjerninger. (Se Ordforklaringer: «Mirakler; kraftige gjerninger» og studienoter til Apg 2:19; 4:22.) I noen tilfeller vitnet Gud ved å gi dem den hellige ånds mirakuløse gaver, for eksempel evner til å snakke på fremmede språk, profetere, forstå inspirerte uttalelser og helbrede. (1Kt 12:4–11; se studienote til 1Kt 12:4.) Disse miraklene og gavene viste at den nyopprettede kristne menighet hadde Guds støtte. – Se studienote til 1Kt 13:11.
den kommende verden: Eller: «den kommende bebodde jord». Med dette uttrykket sikter Paulus sannsynligvis til det framtidige menneskesamfunnet på jorden under Jesu Kristi styre. (Sl 37:29; Mt 5:5 og studienote; 2Pe 3:13; se også He 1:6 og studienote.) Noen bibelkommentatorer mener at det greske ordet som i dette verset er oversatt med «verden», eller «bebodde jord» (bokst.: «bebodde»), også sikter til himmelen. Men alle andre steder i De kristne greske skrifter sikter dette ordet enten til hele jorden eller til en del av jorden som er bebodd av mennesker. Det er en av grunnene til at det her er gjengitt med «verden», eller «bebodde jord». (Se studienoter til Lu 2:1; Apg 17:31.) Ifølge den kristne tro har noen mennesker håp om å komme til himmelen (He 3:1), men dette verset viser at Gud fortsatt holder fast ved sin opprinnelige hensikt om å gjøre jorden til et paradis. – Se også Lu 23:43 og studienote.
et sted har et vitne sagt: Paulus sier ikke noe om hvem som står bak sitatet, eller hvilken bibelbok det kommer fra. Det som betydde mer for ham – og for alle hans troende lesere – var at Jehova er Opphavet til denne og andre bibelske profetier. (2Ti 3:16; 2Pe 1:21) Sitatet er fra Sl 8:4–6, og Paulus anvender det på Jesus. – Se studienote til He 2:9.
Du gjorde ham litt lavere enn englene: Da kong David skrev de ordene som er sitert her (Sl 8:4–6), sammenlignet han menneskene med de mektige englene. Mennesker er skapninger «av kjøtt og blod». (He 2:14; Sl 144:3) Englene står over menneskene fordi de er åndeskapninger som har større styrke og bedre evner. (2Pe 2:11) Noen bibeloversettelser overbringer tanken «En kort tid gjorde du ham lavere enn englene», men den hebraiske teksten i Sl 8:5, som Paulus siterer fra, overbringer ikke en slik tanke. – Les om disse ordenes anvendelse på Jesus i studienote til He 2:9.
Du kronet ham med herlighet og ære: Paulus fortsetter sitatet fra Sl 8:4–6. Der skrev David at Gud skapte menneskene med et visst mål av «herlighet og prakt» og ga dem myndighet over jorden. (1Mo 1:26–28; He 2:6–8) Men Paulus viser at disse versene også har en dypere mening. De peker profetisk fram mot det ene fullkomne mennesket som nedstammet fra Adam – Jesus Kristus. Som de neste versene viser, skulle Jesus bli kronet med enda større herlighet og ære fordi han var villig til å gi sitt fullkomne menneskeliv som et offer. (He 2:9 og studienote) Dette ville gjøre det mulig for lydige mennesker å få tilbake den opprinnelige herlighet og ære som Gud hadde gitt menneskene. – Se også studienote til 1Kt 15:45.
Alt la du under hans føtter: Paulus siterer her fra den siste delen av Sl 8:6. Det som står i Sl 8:4–9, kan anvendes på et dødelig menneske generelt. Men under inspirasjon forklarer Paulus flere ganger at denne salmen faktisk er en profeti om Messias. (1Kt 15:27; Ef 1:22) De ordene Paulus siterer her, kan ikke anvendes fullt ut på noe ufullkomment menneske. Det var bare det første mennesket, Adam, som fikk slik myndighet over det jordiske skaperverket. (1Mo 1:28) Men Adam sviktet i denne oppgaven. Jehova ga Jesus, «Menneskesønnen», stor myndighet fordi han hadde tillit til at Jesus ville klare å gjennomføre det Adam ikke klarte. (Mt 20:28; 28:18) Ved å sende sin Sønn til jorden for at han skulle bli et menneske, gjorde Jehova ham «litt lavere enn englene». Men senere skulle Jesus bli den messianske Konge, som skulle få ‘alt lagt under sine føtter’. – He 2:7, 8.
Jesus, som ble gjort litt lavere enn englene: Som det blir forklart i studienoten til He 2:7, anvender Paulus ordene i Sl 8:4–6 på Jesus. Da Jesus kom til jorden, ble han virkelig gjort «litt lavere enn englene» – han ble «en menneskesønn». (He 2:6; se studienote til Mt 8:20.) Som et fullkomment menneske tilsvarte han Adam. Jesus kunne derfor gi sitt fullkomne menneskeliv som et gjenløsningsoffer og på den måten «smake døden for alle». – Se også Ordforklaringer: «Menneskesønn(en)» og studienoter til Joh 1:14.
skulle han … smake døden for alle: Det greske ordet som er gjengitt med «skulle han … smake», kan bokstavelig bety å spise eller drikke en liten mengde. (Mt 27:34) Men dette ordet blir også brukt i overført betydning. I evangeliene blir uttrykket «smake døden» brukt i betydningen å dø. (Joh 8:52) Jesus smakte døden da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. Et oppslagsverk sier at uttrykket «smake døden» beskriver «den harde og smertefulle realiteten ved å dø som menneskene opplever, og som også Jesus gjennomgikk». (G. Kittel: Theologisches Wörterbuch zum Neuen Testament) Da Jesus var på jorden, var han dessuten selv vitne til konsekvensene av at mennesker dør, og han følte sorgen hos dem som mistet sine nærmeste. – Joh 11:33–36.
Alt er jo til for Guds skyld og eksisterer på grunn av ham: Uttrykket «for Guds skyld» kan mer bokstavelig gjengis med «for hans skyld», men denne formuleringen må sikte til Jehova ettersom det var han som gjorde Jesus «fullkommen gjennom lidelser», slik dette verset sier. Det er bare Jehova som er Skaperen av universet. (Se også Ro 11:36; Åp 4:11.) Det finnes også lignende formuleringer som anvendes på Jesus, som er «bildet av den usynlige Gud». (Kol 1:15; se også Joh 1:3, 10; He 1:2.) Før Jesus kom til jorden, hjalp han jo Jehova under alle hans skapergjerninger. – Se studienote til Kol 1:16.
føre mange sønner til herlighet: Da Jesus ble døpt, brukte Jehova sin hellige ånd, eller virksomme kraft, til å avle Jesus som sin åndssalvede Sønn. Det gjorde at Jesus ble «født på nytt» med håp om å vende tilbake til himmelen. (Joh 3:3; 17:5) Han ble den første av «mange sønner» som ble ført til himmelsk herlighet. Senere, på pinsedagen i år 33, begynte Gud å føre flere «sønner til herlighet» da han gjennom Jesus salvet en gruppe disipler med hellig ånd. De ble på den måten sønner av Gud, slik som Jesus. (Apg 2:1–4) Fra da av fortsatte Jehova å velge ut og salve enkeltpersoner. Hans hensikt er å utnevne 144 000 kristne til å herske sammen med Jesus i himmelen. (2Ti 2:12; 4:18; Åp 5:10; 14:1, 3; 20:4, 6) De salvede kristne blir ført til herlighet i fullstendig forstand når de har vært trofaste under prøvelser og så får sin himmelske belønning. (2Ti 4:8) De «mange sønner» som blir ført «til herlighet» i himmelen, vil altså til sammen utgjøre 144 001 – Jesus og hans åndelige brødre.
var det riktig av ham: Jehova så det som riktig, eller passende, å la Jesus lide for at han skulle bli fullkommen i en spesiell forstand. De lidelsene han gjennomgikk, gjorde ham bedre rustet til å ta på seg de oppgavene som lå foran ham. Han passer derfor perfekt til å tjene som en medfølende himmelsk Øversteprest og som den messianske Konge. (He 2:17; 4:15; 5:8, 9; 7:1, 17, 25) Det gir altså mening å si at Jesus ble gjort fullkommen, selv om han allerede var et syndfritt menneske. – 1Pe 2:22.
Hovedformidleren av … frelse: Det vil si Jesus Kristus, som åpnet veien til frelse og ledet andre til den. – Se Ordforklaringer: «Hovedformidler» og studienoter til Apg 3:15; 5:31; He 12:2.
den som gjør hellig: Det vil si Jesus Kristus. – He 13:12.
de som blir gjort hellige: Det vil si de salvede kristne.
har alle den samme Far: Det vil si Jehova Gud. Han er Jesu Kristi Far, og han adopterer Jesu disipler ved å salve dem med hellig ånd. – Ro 8:14–17.
Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre: Som «arving til alle ting» har Jesus en opphøyd stilling. (He 1:2) Hans salvede disipler er derimot bare ufullkomne mennesker. Men Jesus ser med glede på dem som sine brødre. Han har et varmt og nært forhold til dem. De har alle samme Far, Jehova Gud, og derfor er de åndelige brødre. (Mt 25:40; Joh 20:17; se studienoter til Mt 12:49; 28:10.) Denne påminnelsen om hvordan Jesus ser på disiplene sine, må ha vært til stor oppmuntring for de kristne hebreerne, som ofte ble kritisert, hånt og forfulgt av andre jøder. – He 10:32–34.
Han sier jo: Paulus siterer her fra Sl 22, og under inspirasjon framstiller han det som om det er Jesus som sier disse ordene. Denne salmen inneholder flere profetier om Messias. (Sammenlign Sl 22:1 med Mt 27:46 og studienote; Sl 22:8 med Mt 27:41–43; Sl 22:15, 16 med Joh 19:28; Sl 22:18 med Mt 27:35; Lu 23:34; Joh 19:24.) Det finnes ingen konkret beretning om at Jesus siterte ordene i Sl 22:22 i løpet av sin tjeneste, men på en måte sa han dette ved å leve etter det og dermed oppfylle det.
midt i menigheten: Dette uttrykket er hentet fra Sl 22:22. Der ga kong David uttrykk for hvor glad han var for å kunne lovprise Jehova blant de andre israelittene. De utgjorde «Jehovas menighet». (5Mo 23:3) Selv om David var konge over dem, kalte han dem «mine brødre». (Se også 5Mo 17:15; 1Kr 28:2.) Jesus Kristus har den samme innstillingen. Selv om han er Konge over den kristne menighet, ser han på alle salvede kristne som sine åndelige brødre. (Mt 25:40; se studienote til Kol 1:13.) Kristus og hans salvede disipler utgjør til sammen «Guds husstand». – 1Ti 3:15 og studienote.
«Jeg vil sette min lit til ham»: Paulus siterer her fra Jes 8:17 ifølge Septuaginta, og under inspirasjon framstiller han det som om Jesus sier disse ordene. (Se også studienote til He 2:12.) Som menneske av kjøtt og blod måtte Jesus sette sin lit til Gud mens han tilpasset seg helt nye omstendigheter. (He 2:9 og studienote; se også Joh 1:14 og studienote.) I motsetning til Adam stolte Jesus helt og fullt på Jehova. Det gjorde han også da han møtte den motstanden som førte til at han ble henrettet. (Lu 23:46; se også Sl 22:8; Mt 27:43.) Som «en barmhjertig og trofast øversteprest» kan han derfor «hjelpe dem som blir satt på prøve». – He 2:16–18.
«Se, jeg og de barna som Jehova ga meg»: Under inspirasjon siterer Paulus fra Jes 8:18 og sammenligner Jesus og hans salvede disipler med profeten Jesaja og hans barn. (He 2:13, 14) Som sammenhengen viser, er «barna» i virkeligheten Guds barn og Jesu brødre. Av Guds barn er Jesus den Førstefødte. (He 1:6; 2:11, 12 og studienote; se også Joh 1:12; 1Jo 3:1.) Det at Paulus bruker dette sitatet, viser på en hjertevarmende måte at Jesu salvede disipler er en del av Jehovas familie.
Jehova: I dette sitatet fra Jes 8:18 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Derfor er Guds navn brukt her i hovedteksten. I eksisterende greske håndskrifter står det Theọs (Gud) her, kanskje fordi de tilgjengelige avskriftene av Septuaginta bruker ordet for «Gud» i Jes 8:18. Det kan være forklaringen på at de fleste oversettelser sier «Gud» i He 2:13. – Se Tillegg C1 og C2.
er av kjøtt og blod: «Barna», det vil si Jesu salvede disipler, er alle sammen «av kjøtt og blod» – de er mennesker. (Se studienote til Ga 1:16.) Da Jesus kom til jorden, var også han helt og fullt et menneske av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 1:14.
gjøre ende på: Jehova har gitt sin Sønn myndighet til å knuse Satan, og Jesus skal til slutt tilintetgjøre ham fullstendig. (1Mo 3:15; se studienote til Ro 16:20.) Det er ved sin død Jesus har sørget for at Satan kommer til å bli beseiret og tilintetgjort. Da Jesus døde, hadde han på en fullkommen måte bevart sin integritet. Han hadde stått imot alle Satans forsøk på å få ham til å være ulydig mot Jehova. Det at Jesus døde trofast, var en garanti for at han en dag skulle få slutt på Djevelens gjerninger, fjerne døden og til slutt tilintetgjøre Satan selv. – 1Kt 15:26 og studienote; 1Jo 3:8; Åp 20:10, 14.
ham som har makt til å forårsake død, det vil si Djevelen: Denne uttalelsen stemmer overens med det Jesus sa om Satan: «Han var en morder da han begynte.» (Joh 8:44) Satan ble en morder da han påvirket Adam og Eva til å gjøre opprør i Eden, noe som førte til død for dem og alle etterkommerne deres. (Ro 5:12) Siden da har Satan forårsaket død ved å bedra mennesker og lokke dem bort fra Gud. Han fortsetter også å påvirke mennesker til å ha en hatefull og morderisk innstilling. (Se også 1Jo 3:12.) Men de kristne trenger ikke å være redde for Satan, som om han kunne komme til å drepe dem når som helst. (Mt 4:10, 11; se også Jak 4:7.) Satan har makt til å forårsake død, men han kan ikke gå ut over de grensene Jehova setter for ham. – Se også Job 1:12; 2:6.
befri: Ved sin død kunne Jesus utrette noe som ingen menneskelig prest kunne klare – å gjøre ende på Djevelen, som er den som forårsaker død. (He 2:14, 17) Gjenløsningsofferet banet også veien for en oppstandelse fra døden. Jesus kunne på den måten frigjøre menneskene fra den lammende ‘frykten for døden’ som har holdt så mange i slaveri. I brevet til korinterne forutsa Paulus at døden skulle beseires. Han slo fast at «den siste fiende som skal bli tilintetgjort, er døden». (1Kt 15:26 og studienote, 54–57) Selv om de kristne fortsatte å se på døden som en fiende, minnet Paulus dem om at døden ikke kunne påføre dem varig skade hvis de forble trofaste mot Gud.
han tar seg av … Abrahams avkom: Her sikter «Abrahams avkom» til Kristi brødre, de salvede kristne. (Se studienoter til Ga 3:16, 29.) Den grunnleggende betydningen av det greske verbet som er oversatt med «tar seg av», er «gripe fatt i». Det kan sikte til at man tar godt tak i en annen for å lede ham gjennom en farlig situasjon. Da for eksempel Jehova førte israelittene ut av Egypt, sa han at han «tok dem i hånden». (He 8:9) Verbformen i dette verset viser at Kristus gir de salvede kristne vedvarende hjelp. Han griper billedlig talt tak i dem og hjelper dem til å være trofaste når de møter prøvelser. Som Mellommann og Øversteprest hjelper han dem på den måten til å fortsette å være rene i Guds øyne. (He 2:18; 7:25) Det er ikke noe behov for at han hjelper englene på en slik måte. Dette er den første gangen Abraham blir nevnt i brevet til hebreerne. I resten av dette inspirerte brevet har Abraham en fremtredende rolle. – He 2:16; 6:13, 15; 7:1, 2, 4–6, 9; 11:8, 17.
avkom: Eller: «ætt». – Se studienote til Ga 3:29; Tillegg A2.
Derfor måtte han bli lik sine «brødre»: Jesus ble lik disiplene sine, det vil si, han ble helt og fullt menneske. Han hadde ikke bare en kropp av kjøtt og blod, men han fikk også slike ubehagelige opplevelser og følelser som er vanlige for mennesker. (He 2:10) Han opplevde for eksempel å være sulten, tørst og sliten, å bli forrådt, å bli ydmyket, å føle fysisk og følelsesmessig smerte og å dø. (Mt 4:2; 21:18; 27:27–30; Mr 4:37, 38; 14:33, 34; 15:37; Lu 22:44, 47, 48; Joh 4:6, 7; 19:1–3, 28) Han hadde stor medfølelse med folk rundt seg – både dem han slett ikke kjente, og dem han hadde et nært forhold til. (Mr 5:34; Lu 13:11, 12, 16; Joh 11:32–35) Han måtte oppleve hvordan det er å være et menneske, for å kunne tjene som en forståelsesfull og medfølende Øversteprest for menneskeheten. – He 4:15.
øversteprest: Brevet til hebreerne er den eneste boken i De kristne greske skrifter som omtaler Jesus som «øversteprest», og dette er det første verset der ordet forekommer. De andre versene er He 3:1; 4:14, 15; 5:5, 10; 6:20; 7:26; 8:1; 9:11. – Se Ordforklaringer og studienote til He 4:14.
bære fram et sonoffer: Eller: «gjøre soning». (Se studienote til He 9:5 og Ordforklaringer: «Soning».) Som en «trofast øversteprest» bar Jesus fram gjenløsningsofferet for menneskenes synder. Dette sonofferet gjør det mulig for alle som viser tro på det, å «bli utfridd for evig». – He 9:11, 12; Joh 3:16; 1Jo 2:2; 4:10; se studienoter til Ro 3:25; He 9:5.
satt på prøve: Det greske ordet som er brukt her, har vid betydning og kan gjengis med «satt på prøve» eller «fristet», avhengig av sammenhengen. Det blir brukt både om fristelser og om store trosprøver. (1Kt 10:13; He 4:15; 11:17; Åp 2:10) Jesus ble satt på prøve på mange måter. I begynnelsen av sin tjeneste ble han tre ganger fristet av Satan, «verdens hersker». (Joh 14:30; Mt 4:1–11) Og i løpet av sin tjeneste ble han stadig prøvd – noen ganger også av vennene sine. (Mt 16:22, 23) Hans tjeneste endte med den aller alvorligste prøve – å bli torturert til døde. (He 12:2) Under alle disse prøvene var Jesus fullkomment trofast mot sin Far på grunn av sin kjærlighet til ham. – Joh 14:31.
kan han hjelpe: Fordi Jesus ble prøvd så grundig og led så mye, forstår han fullt ut hva disiplene hans gjennomgår. Han kan «vise medfølelse med oss i våre svakheter». (He 4:15, 16) Paulus har vist at Jesus hjelper disiplene sine som en barmhjertig og medfølende øversteprest. (He 2:17; se studienote til He 2:16.) Han oppfyller sitt løfte om å være med dem helt til enden. (Mt 28:20) Han støtter dem på mange forskjellige måter ved hjelp av Jehovas hellige ånd. – Lu 11:13; 12:11, 12; Joh 14:13, 14, 16, 26; 15:26.