JOHANNES
Studienoter – kapittel 14
boliger: Bokstavelig: «tilholdssteder; steder å være». Det greske ordet monẹ forekommer bare her og i Joh 14:23, der det er oversatt med å «bo». Selv om ordet noen ganger ble brukt i verdslig litteratur om et stoppested eller hvilested for reisende, mener de fleste bibelkommentatorer at Jesus i denne sammenhengen ga løfte om evige boliger i sin Fars hus i himmelen, dit han skulle. For at Jesus skulle kunne gjøre i stand et sted for disiplene, måtte han tre fram for Gud og frambære verdien av sitt blod. (He 9:12, 24–28) Først etter at han hadde gjort det, kunne mennesker følge etter ham til himmelen. – Flp 3:20, 21.
gjøre i stand et sted for dere: Dette ville innebære at Jesus gjorde den nye pakt gyldig ved å tre fram for Gud og frambære verdien av sitt blod. Det ville også innebære at han fikk kongemakt, noe som skulle skje før hans salvede disipler begynte å bli oppreist til liv i himmelen. – 1Te 4:14–17; He 9:12, 24–28; 1Pe 1:19; Åp 11:15.
Jeg er veien, sannheten og livet: Jesus er veien fordi det bare er gjennom ham man kan nærme seg Gud i bønn. Han er også «veien» i den forstand at det er han som hjelper mennesker til å få et godt forhold til Gud. (Joh 16:23; Ro 5:8) Jesus er sannheten, for det han sa, og den måten han levde på, var i harmoni med sannheten. Han oppfylte også en mengde profetier som viser hvilken sentral rolle han har i gjennomføringen av Guds hensikt. (Joh 1:14; Åp 19:10) Disse profetiene ble «ja [det vil si oppfylt] ved hjelp av ham». (2Kt 1:20) Jesus er livet, for ved at han ga sitt liv som en løsepenge, gjorde han det mulig for menneskene å oppnå «det virkelige liv» – «det evige liv». (1Ti 6:12, 19; Ef 1:7; 1Jo 1:7) Han vil også vise seg å være «livet» for millioner som kommer til å bli oppreist fra døden og få mulighet til å leve evig i paradiset. – Joh 5:28, 29.
vis oss din Far: Filip ønsket tydeligvis at Jesus skulle få Gud til å vise seg for dem, slik han hadde gjort i de synene Moses, Elia og Jesaja fikk i gammel tid. – 2Mo 24:10; 1Kg 19:9–13; Jes 6:1–5.
Den som har sett meg, har også sett min Far: Filips ønske i Joh 14:8 innebar tydeligvis at han ville at Jesus skulle få Gud til å vise seg for disiplene, slik Gud hadde gjort i de synene Moses, Elia og Jesaja hadde fått. (2Mo 24:10; 1Kg 19:9–13; Jes 6:1–5) De av Guds tjenere som fikk slike syner, så ikke Gud selv. (Joh 1:18) I stedet så de Guds herlighet gjennom en engel som representerte ham, eller gjennom noe annet som demonstrerte hans makt. (2Mo 33:17–23) Jesu svar viste at Filip allerede hadde sett noe som var bedre enn et slikt syn av Gud. Fordi Jesus gjenspeilte sin Fars personlighet på en fullkommen måte, var det å se Jesus som å se Gud selv. (Mt 11:27) Disiplene hadde «sett [Jesu] Far» ved at de kunne oppfatte Guds personlighet, vilje og hensikt gjennom det Jesus sa og gjorde. Når Bibelen beskriver Jesus – den kjærligheten som han følte for vennene sine, den medfølelsen som fikk ham til å helbrede syke, den empatien som gjorde at han lot tårene strømme, og hans kraftfulle undervisning – kan leseren altså se for seg at hans Far, Jehova, ville ha sagt og gjort akkurat det samme. – Mt 7:28, 29; Mr 1:40–42; Joh 11:32–36.
fra meg selv: Som Guds fremste representant lytter Jesus alltid til Jehova og sier det Jehova vil at han skal formidle.
større gjerninger enn disse: Jesus sier ikke at de mirakuløse gjerningene disiplene skulle gjøre, ville være større enn hans egne mirakuløse gjerninger. Men han erkjenner ydmykt at det forkynnelses- og undervisningsarbeidet de skulle utføre, ville få et større omfang enn hans. Disiplene skulle gjennomarbeide mer distrikt, nå flere mennesker og forkynne over en lengre tidsperiode enn han gjorde. Jesu ord viser tydelig at han ventet at disiplene skulle fortsette det arbeidet han hadde satt i gang.
uansett hva dere ber om i mitt navn: Jesus introduserte her et nytt trekk ved bønn. Jehova hadde aldri tidligere krevd at folk skulle be i noens navn. Moses hadde for eksempel vært mellommann mellom nasjonen Israel og Gud, men Jehova sa ikke at israelittene skulle bruke Moses’ navn når de ba. Men nå, den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene før han døde, åpenbarte han denne nye måten å be på ved at han fire ganger sa at de skulle be i hans navn. (Joh 14:13, 14; 15:16; 16:23, 24) Fordi Jesus kjøpte menneskeheten ved å gi sitt fullkomne liv som en løsepenge, er han den eneste kanalen Gud bruker for å velsigne menneskene. (Ro 5:12, 18, 19; 1Kt 6:20; Ga 3:13) Jesu offer gjør at han er den eneste rettmessige Mellommannen mellom Gud og mennesker (1Ti 2:5, 6), den eneste som et menneske kan bli befridd fra syndens og dødens forbannelse gjennom. (Apg 4:12) Det er derfor passende at det bare er gjennom Jesus vi kan vende oss til Gud i bønn. (He 4:14–16) De som ber i Jesu navn, viser at de forstår hans viktige rolle.
ber: Denne ordlyden har støtte i enkelte gamle håndskrifter og er i overensstemmelse med Joh 15:16 og 16:23. Andre gamle håndskrifter lyder: «ber meg».
en annen hjelper: Denne ordlyden antyder at disiplene allerede hadde en «hjelper», nemlig Jesus. I 1Jo 2:1 brukes det samme greske ordet for «hjelper» (parạkletos) om Jesu rolle. Men her lover Jesus at Guds ånd, eller virksomme kraft, i fortsettelsen skal gi hjelp etter at han har forlatt jorden.
hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.
ånd: Eller: «virksomme kraft». Det greske ordet pneuma er et intetkjønnsord, og når det blir henvist til den, brukes det derfor pronomener i intetkjønn på gresk. Ordet pneuma har en rekke betydninger, som alltid sikter til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. (Se Ordforklaringer.) I denne sammenhengen sikter «ånd» til Guds hellige ånd, her kalt sannhetens ånd, et uttrykk som også forekommer i Joh 15:26 og i 16:13, der Jesus forklarer at «hjelperen» (Joh 16:7), det vil si «sannhetens ånd», skal «lede» Jesu disipler «til hele sannheten».
ser den ... Dere kjenner den: De to forekomstene av «den» er en oversettelse av et gresk pronomen i intetkjønn, nemlig autọ. De viser tilbake til det greske ordet for ånd (pneuma), som også er et intetkjønnsord. – Se studienote til Joh 14:16.
som foreldreløse barn: I Jak 1:27 brukes det greske ordet for «foreldreløs», orfanọs, i bokstavelig betydning. Her brukes det i overført betydning om noen som ikke lenger har støtte og beskyttelse fra en venn, en omsorgsperson eller en herre. Jesus lover disiplene at han ikke skal la dem være igjen forlatte, hjelpeløse eller uten beskyttelse.
Judas, ikke Iskariot: Sikter til apostelen Judas, også kalt Taddeus. – Se studienote til Mt 10:3.
bo: Se studienote til Joh 14:2.
hjelperen: Eller: «trøsteren; talsmannen; forsvareren; advokaten». – Se studienote til Joh 14:16.
denne: Det greske demonstrativet (påpekende pronomenet) ekeinos står i hankjønn og viser tilbake til hjelperen, som også er et hankjønnsord på gresk. – Se studienoter til Joh 14:16; 16:13.
for min Far er større enn meg: Jesus framhevet mange ganger sin Fars storhet, myndighet og stilling som den høyeste. (Mt 4:9, 10; 20:23; Lu 22:41, 42; Joh 5:19; 8:42; 13:16) Også etter at Jesus steg opp til himmelen, omtalte apostlene Faren som en egen person med høyere stilling enn Jesus. (1Kt 11:3; 15:20, 24–28; 1Pe 1:3; 1Jo 2:1; 4:9, 10) Det greske ordet som her er oversatt med «større» (meizon), er komparativformen av ordet for «stor» (mẹgas), og det brukes i mange sammenhenger der en person eller en ting beskrives som overlegen en annen. – Mt 18:1; 23:17; Mr 9:34; 12:31; Lu 22:24; Joh 13:16; 1Kt 13:13.
verdens hersker: Et lignende uttrykk forekommer i Joh 12:31 og 16:11, og det sikter til Satan Djevelen. I denne sammenhengen sikter ordet «verden» (gresk: kọsmos) til det menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud, og som har en oppførsel som ikke er i harmoni med hans vilje. Det er ikke Gud som har frambrakt denne urettferdige verden. Den «er i den ondes makt». (1Jo 5:19) Satan og hans ‘onde åndemakter i himmelen’ opptrer som de usynlige «verdensherskerne [en form av det greske ordet kosmokrạtor] i dette mørket». – Ef 6:11, 12.
han har ikke noe tak på meg: Eller: «han har ingen makt over meg». Bokstavelig: «i meg har han ingenting». Jesus hadde ikke noen ufullkommenhet eller noe galt ønske som Satan kunne utnytte for å få ham til å slutte å tjene Gud. Det greske uttrykket som er oversatt med «har ikke noe tak på meg», gjenspeiler muligens et hebraisk idiom som brukes i juridiske sammenhenger i betydningen «han har ikke noe å gjøre krav på hos meg». Som en kontrast til dette klarte Satan å ‘gå inn i’ Judas og få taket på ham. – Joh 13:27.