APOSTLENES GJERNINGER

1 I den første boken, Teọfilus, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av+ 2 og fram til den dagen da han ble tatt opp til himmelen.+ Før det skjedde, hadde han ved hellig ånd gitt instrukser til de apostlene som han hadde utvalgt.+ 3 Etter at han hadde lidd, viste han seg for dem og ga dem mange sikre beviser på at han levde.+ Han viste seg for dem i 40 dager og fortalte om Guds rike.+ 4 En gang han var sammen med dem, ga han dem denne befalingen: «Dere skal ikke dra bort fra Jerusalem,+ men fortsette å vente på det min Far* har lovt,+ det som jeg har fortalt dere om. 5 Johannes døpte jo med vann, men om noen dager skal dere bli døpt med hellig ånd.»+

6 Da de var samlet, spurte de ham: «Herre, er det på denne tiden du skal gjenopprette riket for Israel?»+ 7 Han svarte: «Dere behøver ikke* å kjenne til de tider eller tidsperioder som bare min Far* har myndighet til å fastsette.+ 8 Men dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere,+ og dere skal være vitner+ om meg i Jerusalem,+ i hele Judẹa og Samaria+ og helt til de fjerneste områdene på jorden.»+ 9 Etter at han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky skjulte ham så de ikke lenger kunne se ham.+ 10 Mens de stirret opp mot himmelen da han var på vei bort, sto plutselig to menn i hvite* klær+ ved siden av dem 11 og sa: «Menn fra Galilẹa, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham stige opp til himmelen.»

12 Så gikk de tilbake til Jerusalem+ fra det fjellet som kalles Oljeberget, som ligger i nærheten av Jerusalem, bare en sabbatsreise derfra. 13 Da de kom fram, gikk de opp til det rommet ovenpå der de holdt til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomẹus og Matteus, Jakob, sønn av Alfẹus, og Simon den ivrige og Judas, sønn av Jakob.+ 14 Alle disse holdt sammen og var opptatt med å be, sammen med noen kvinner+ og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.+

15 En av disse dagene reiste Peter seg midt iblant brødrene (det var i alt omkring 120 til stede) og sa: 16 «Menn, brødre, det er et skriftsted som må bli oppfylt, nemlig det den hellige ånd sa profetisk gjennom David om Judas,+ som viste vei for dem som arresterte Jesus.+ 17 For Judas ble regnet som en av oss,+ og han fikk delta i den samme tjenesten. 18 (Denne mannen kjøpte et jordstykke for den lønnen han fikk for sin urette handling.+ Så falt han hodestups ned,* kroppen hans revnet,* og alle innvollene veltet ut.+ 19 Alle som bodde i Jerusalem, fikk vite om dette, og marken ble derfor på deres språk kalt Akeldạma, det vil si «Blodmarken».) 20 Det står jo skrevet i Salmenes bok: ‘La hans bolig bli øde, og la ingen bo der’,+ og: ‘La en annen overta hans tilsynsoppgave.’+ 21 Det er derfor nødvendig å erstatte ham med en av de mennene som var sammen med oss hele den tiden da Herren Jesus utførte sin tjeneste blant oss – 22 fra han ble døpt av Johannes,+ og fram til den dagen da han ble tatt opp fra oss.+ En av disse mennene må bli et vitne sammen med oss om at han er blitt oppreist.»+

23 Da foreslo de to menn: Josef, som ble kalt Bạrsabbas, også kjent som Justus, og Mattịas. 24 Så ba de: «Jehova, du som kjenner alles hjerter,+ vis oss hvem av disse to du har valgt 25 til å overta den tjenesten og den stillingen som apostel som Judas forlot for å gå sine egne veier.»+ 26 De kastet lodd mellom dem,+ og loddet falt på Mattịas. Fra da av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.

2 På pinsedagen+ var de alle samlet på samme sted. 2 Plutselig kom det en lyd fra himmelen, akkurat som når det blåser en kraftig vind, og den fylte hele huset der de satt.+ 3 Da så de noe som lignet tunger av ild. Ildtungene fordelte seg, og det satte seg én på hver enkelt av dem. 4 Og de ble alle fylt med hellig ånd+ og begynte å snakke andre språk, slik ånden gjorde det mulig for dem å snakke.+

5 På den tiden var det gudfryktige jøder fra alle verdens land* i Jerusalem.+ 6 Da folk hørte denne lyden, stimlet de sammen, og de ble forvirret, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli snakket. 7 Ja, de ble helt forbløffet og sa: «Er ikke alle disse som snakker, galileere?+ 8 Så hva kommer det av at hver og en av oss hører sitt eget morsmål? 9 Vi er partere, medere+ og elamitter+ og folk som bor i Mesopotạmia, Judẹa og Kappadọkia, i Pontos og provinsen Asia,+ 10 i Frỵgia og Pamfỵlia, i Egypt og områdene i Libya nær Kyrẹne, og dessuten besøkende fra Roma, både jøder og proselytter,+ 11 kretere og arabere – og vi hører dem snakke om Guds storslåtte gjerninger på våre språk.» 12 Ja, de var alle forbauset og visste ikke hva de skulle tro, og de sa til hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men andre gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»

14 Men Peter sto fram sammen med de elleve+ og sa høyt og tydelig: «Judeiske menn og alle dere som bor i Jerusalem – jeg har noe å si dere, så hør godt etter! 15 Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje timen på dagen. 16 Nei, her skjer det som ble sagt gjennom profeten Joel: 17 ‘«I de siste dager», sier Gud, «skal jeg utøse noe av min ånd over alle slags mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, og de unge mennene blant dere skal se syner, og de gamle mennene skal drømme drømmer.+ 18 Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg på den tiden utøse noe av min ånd, og de skal profetere.+ 19 Og jeg vil la det skje undere oppe på himmelen og tegn nede på jorden – det skal bli blod og ild og røykskyer. 20 Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod før Jehovas store og strålende dag kommer. 21 Og alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.»’+

22 Israelittiske menn, hør på det jeg har å si: Jesus fra Nạsaret var en mann som Gud hadde sendt. Dette ble tydelig vist for dere ved kraftige gjerninger og undere og mirakler* som Gud gjorde gjennom ham midt iblant dere,+ noe dere kjenner godt til. 23 Denne mannen ble utlevert, slik Gud hadde bestemt og visste om på forhånd,+ og dere ryddet ham av veien ved å la lovløse* menn feste ham til en pæl.+ 24 Men Gud oppreiste ham+ ved å befri ham fra dødens grep, for døden kunne ikke holde ham fast.+ 25 For David sier om ham: ‘Jeg ser hele tiden Jehova foran meg.* Fordi han er ved min høyre side, skal jeg aldri vakle. 26 Derfor ble mitt hjerte glad, og min tunge jublet. Og jeg skal leve i håp, 27 for du skal ikke forlate meg i graven, og du skal ikke la din lojale gå i forråtnelse.+ 28 Du har gjort meg kjent med livets veier, og du vil fylle meg med stor glede når jeg er nær deg.’+

29 Menn, brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om familieoverhodet David. Han døde og ble gravlagt,+ og graven hans er hos oss den dag i dag. 30 Men han var en profet og visste at Gud med en ed hadde lovt at Han ville sette en av etterkommerne hans på hans trone.+ 31 Det var altså Kristi oppstandelse han forutså og snakket om – at Kristus ikke ble forlatt i graven, og at kroppen hans ikke gikk i forråtnelse.+ 32 Denne Jesus har Gud oppreist, og det er vi alle vitner om.+ 33 Han ble opphøyd til* Guds høyre hånd+ og fikk den lovte hellige ånd fra sin Far,*+ og derfor har han utøst den, og det er dette dere ser og hører. 34 David steg nemlig ikke opp til himmelen, men han sier selv: ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 35 til jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 36 Derfor kan hele Israels folk være sikre på dette: Denne Jesus som dere pælfestet,+ har Gud gjort til både Herre+ og Kristus.»

37 Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Brødre, hva skal vi gjøre?» 38 Peter svarte: «Dere må angre,+ og hver og en av dere må la seg døpe+ i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder.+ Da skal dere få den hellige ånd som gave.* 39 For løftet+ gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, ja alle som Jehova vår Gud drar* til seg.»+ 40 Og han fortsatte å tale, og han vitnet grundig* og oppfordret dem: «La dere frelse fra denne onde* generasjonen.»+ 41 De som tok imot budskapet hans med glede, ble da døpt,+ og den dagen ble det lagt til omkring 3000 mennesker.+ 42 De holdt seg trofast til apostlenes undervisning, de fortsatte å komme sammen og å spise sammen,+ og de brukte mye tid på bønn.+

43 Alle ble grepet av ærefrykt, og apostlene begynte å gjøre mange undere og mirakler.*+ 44 Og alle som ble troende, holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendelene+ og eiendommene sine og delte ut pengene til alle, alt etter hva hver enkelt trengte.+ 46 Og dag etter dag kom de alle som en til templet. De spiste sammen i forskjellige hjem og delte maten med hverandre – med stor glede og et oppriktig hjerte. 47 De lovpriste Gud og ble godt likt av hele folket. Og hver dag føyde Jehova til nye som ble frelst.+

3 En dag var Peter og Johannes på vei opp til templet til bønnetimen, ved den niende timen. 2 Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam* fra fødselen av. Hver dag pleide de å sette ham i nærheten av den tempelporten som ble kalt Den vakre porten, så han kunne be om gaver* fra folk som gikk inn i templet. 3 Da han fikk se Peter og Johannes, som var på vei inn i templet, ba han dem om å gi ham noe. 4 Begge så rett på ham, og Peter sa: «Se på oss.» 5 Mannen så da oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem. 6 Men Peter sa: «Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens, navn: Gå!»+ 7 Så tok han tak i den høyre hånden hans og reiste ham opp.+ I samme øyeblikk fikk mannen styrke i føttene og anklene,+ 8 og han reiste seg raskt opp+ og begynte å gå. Han fulgte med dem inn i templet, og han gikk omkring, hoppet og sprang og lovpriste Gud. 9 Alle så ham gå rundt og lovprise Gud. 10 Og de kjente ham igjen – dette var den mannen som pleide å sitte ved Den vakre porten i templet for å få gaver,+ og de var forbløffet og svært begeistret over det som hadde skjedd med ham.

11 Mannen holdt fast i Peter og Johannes, og folk stimlet forundret sammen omkring dem i det som ble kalt Salomos søylegang.+ 12 Da Peter så dette, sa han til dem: «Israelittiske menn, hvorfor er dere så forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi har fått ham til å gå på grunn av vår egen kraft eller gudhengivenhet? 13 Abrahams, Isaks og Jakobs Gud,+ våre forfedres Gud, har herliggjort* sin Tjener,+ Jesus,+ ham som dere overga+ og nektet å anerkjenne da dere sto framfor Pilatus, selv om han hadde bestemt seg for å løslate ham. 14 Ja, dere nektet å anerkjenne denne hellige og rettferdige mannen og ba om å få løslatt en morder,+ 15 mens dere drepte livets Hovedformidler.+ Men Gud oppreiste ham fra døden, noe vi er vitner om.+ 16 På grunnlag av Jesu navn og fordi vi tror på hans navn, har denne mannen som dere ser og kjenner, fått styrke i føttene. Den troen vi har på grunn av Jesus, har gjort denne mannen helt frisk for øynene på dere alle. 17 Jeg vet, brødre, at dere handlet i uvitenhet,+ akkurat som lederne deres.+ 18 Men på denne måten har Gud oppfylt det han på forhånd fikk alle profetene til å forkynne, nemlig at hans salvede* skulle lide.+

19 Dere må derfor angre+ og vende om,+ så syndene deres kan bli strøket ut.+ Da kan det komme tider med ny styrke fra Jehova selv,+ 20 og han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, nemlig Jesus. 21 Han skal være i himmelen til den tiden kommer da alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeter i gammel tid, skal gjenopprettes. 22 Moses sa jo: ‘Jehova deres Gud skal la det stå fram en profet lik meg, en av deres brødre.+ Dere må høre på alt det han sier til dere.+ 23 Ja, den som ikke hører på denne Profeten, skal bli utryddet fra folket.’+ 24 Og alle profetene, helt fra Samuel av, alle som har profetert, har også tydelig forkynt om disse dagene.+ 25 Dere er sønner av profetene og nyter godt av den pakten som Gud inngikk med forfedrene deres+ da han sa til Abraham: ‘Og gjennom ditt avkom skal alle jordens slekter bli velsignet.’+ 26 Etter at Gud hadde utnevnt sin Tjener, sendte han ham først til dere+ for å velsigne dere ved å få hver enkelt av dere til å vende seg bort fra sine onde gjerninger.»

4 Mens de to talte til folket, kom prestene, lederen for tempelvaktene+ og saddukeerne+ bort til dem. 2 De var irritert fordi apostlene underviste folket og åpent forkynte at Jesus var blitt oppreist fra døden.*+ 3 Og de arresterte* dem og satte dem i fengsel+ til neste dag, for det var allerede kveld. 4 Men mange av dem som hadde hørt talen, begynte å tro, og tallet på troende menn kom opp i omkring 5000.+

5 Neste dag kom folkets ledere, de eldste og de skriftlærde sammen i Jerusalem. 6 Der var også overpresten Annas+ og Kaifas,+ Johannes, Aleksander og alle som var i slekt med overpresten. 7 De stilte Peter og Johannes midt iblant seg og begynte å spørre dem ut: «Med hvilken kraft eller i hvilket navn gjorde dere dette?»+ 8 Da ble Peter fylt med hellig ånd+ og sa til dem:

«Folkets ledere og eldste! 9 Vi blir i dag forhørt om en god gjerning mot en mann som var lam,+ og dere vil vite hvem som gjorde denne mannen frisk.* 10 Dere og hele Israels folk skal vite at i Jesu Kristi, nasareerens, navn,+ han som dere pælfestet,+ men som Gud oppreiste fra døden+ – på grunn av ham* står denne mannen frisk foran dere. 11 Denne Jesus er ‘den steinen som dere bygningsmenn behandlet som verdiløs, og som er blitt hovedhjørnesteinen’.+ 12 Og det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden* er det ikke gitt menneskene noe annet navn+ som vi kan bli frelst ved.»+

13 Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og skjønte at de var vanlige mennesker uten utdannelse,+ ble de forundret. Og det gikk opp for dem at disse mennene hadde vært sammen med Jesus.+ 14 De så at den mannen som var blitt helbredet, sto der sammen med dem,+ og de visste ikke hva de skulle si.+ 15 Da befalte de dem å gå ut av sanhedrịnsalen, og de begynte å diskutere saken med hverandre 16 og sa: «Hva skal vi gjøre med disse mennene?+ Det er jo et faktum at de har gjort et helt spesielt mirakel,* et som alle innbyggerne i Jerusalem kjenner til,+ og det kan vi ikke nekte for. 17 La oss true dem og si at de må slutte å snakke med noen på grunnlag av det navnet, så dette ikke sprer seg enda mer blant folket.»+

18 Så kalte de dem inn og ga dem ordre om at de ikke skulle si noe som helst eller undervise på grunnlag av Jesu navn. 19 Men Peter og Johannes svarte: «Dere får selv bedømme om det er rett i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud.+ 20 Men vi for vår del kan ikke holde opp med å snakke om det vi har sett og hørt.» 21 Da truet de dem enda mer, og så lot de dem gå. De fant nemlig ikke noe grunnlag for å straffe dem, og de var redde for folket,+ som alle sammen æret Gud på grunn av det som hadde skjedd. 22 Den mannen som var blitt helbredet ved dette miraklet, var over 40 år.

23 Etter at de var blitt løslatt, gikk de til de andre disiplene og fortalte om det overprestene og de eldste hadde sagt til dem. 24 Da de andre hørte dette, ba de alle sammen høyt til Gud:

«Suverene Herre, du er den som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.+ 25 Du sa ved hellig ånd gjennom vår forfader David,+ din tjener: ‘Hvorfor var nasjonene i opprør, og hvorfor tenkte folkene ut tomme planer?* 26 Jordens konger stilte seg opp, og lederne samlet seg alle som en mot Jehova og mot hans salvede.’+ 27 Ja, både Herodes, Pontius Pilatus,+ mennesker fra nasjonene og Israels folkegrupper samlet seg i denne byen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet,+ 28 for å gjøre det som du ved din makt og etter din hensikt hadde bestemt skulle skje.+ 29 Og nå, Jehova, vær oppmerksom på truslene deres, og hjelp dine slaver til å fortsette å forkynne ditt ord med stor frimodighet. 30 Fortsett å rekke ut din hånd for å helbrede, og la det skje mirakler* og undere+ ved din hellige tjener Jesu navn.»+

31 Da de hadde bedt denne inderlige bønnen, ristet stedet der de var samlet, og de ble alle sammen fylt med den hellige ånd+ og forkynte Guds ord med frimodighet.+

32 Alle de troende var forent i hjerte og sinn. Og ingen av dem så på noe av det de eide, som sitt eget, men de hadde alt felles.+ 33 Apostlene fortsatte å vitne med stor kraft om at Herren Jesus var blitt oppreist,+ og de ble alle vist stor ufortjent godhet. 34 Ingen av dem manglet nødvendige ting,+ for alle som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med pengene 35 og overleverte dem til apostlene.+ Så delte man ut til hver enkelt, slik at alle fikk det de trengte.+ 36 Josef, for eksempel, som apostlene også kalte Bạrnabas+ (som betyr «trøstens sønn»), en levitt fra Kypros, 37 eide et jordstykke. Han solgte det og kom med pengene og overleverte dem til apostlene.+

5 En mann som het Ananịas, og hans kone Saffịra solgte en eiendom. 2 Men han holdt i hemmelighet tilbake noe av betalingen, og hans kone var klar over det. Så kom han med resten av pengene og overleverte dem til apostlene.+ 3 Men Peter sa: «Ananịas, hvorfor har du latt Satan gi deg mot til å lyve+ for den hellige ånd+ og i hemmelighet holde tilbake noe av betalingen for jordstykket? 4 Var det ikke ditt så lenge du hadde det? Og kunne du ikke gjøre hva du ville med pengene etter at det var solgt? Hvorfor har du tenkt ut noe slikt i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» 5 Da Ananịas hørte dette, falt han om og døde. Og alle som hørte om det, ble grepet av stor frykt. 6 Så reiste noen unge menn seg, svøpte ham inn i tøystykker, bar ham ut og gravla ham.

7 Omkring tre timer senere kom hans kone inn uten å vite hva som hadde skjedd. 8 Peter spurte henne: «Si meg, var det dette beløpet dere solgte jordstykket for?» Hun svarte: «Ja, det stemmer.» 9 Da sa Peter til henne: «Hvorfor ble dere enige om å sette Jehovas ånd på prøve? Hører du skrittene som nærmer seg døren? Det er lyden av dem som har gravlagt mannen din. De skal bære ut deg også.» 10 I samme øyeblikk falt hun om foran ham og døde. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen hennes. 11 Hele menigheten og alle som hørte om dette, ble grepet av stor frykt.

12 Apostlene fortsatte å gjøre mange mirakler* og undere blant folket,+ og de pleide alle å møtes i Salomos søylegang.+ 13 Riktignok hadde ingen av de andre mot til å slutte seg til dem, men folket snakket positivt om dem. 14 Og flere og flere begynte å tro på Herren og ble lagt til, et stort antall av både menn og kvinner.+ 15 Folk bar til og med de syke ut på hovedgatene og la dem der på små senger og matter, for at i det minste skyggen av Peter skulle falle på noen av dem når han gikk forbi.+ 16 Det kom også mange mennesker fra byene rundt Jerusalem, og de bar på syke og slike som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.

17 Men øverstepresten og alle tilhengerne hans, som tilhørte saddukeernes sekt,+ reiste seg i sinne og ble fylt av misunnelse. 18 Og de arresterte* apostlene og satte dem i det offentlige fengselet.+ 19 Men om natten åpnet Jehovas engel fengselsdørene,+ førte dem ut og sa: 20 «Gå og still dere opp i templet, og fortsett å forkynne budskapet om livet.»* 21 Etter at de hadde hørt dette, gikk de tidlig neste morgen inn i templet og begynte å undervise folk.

Øverstepresten og tilhengerne hans kalte nå sammen Sanhedrịnet og hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet og ga ordre om at apostlene skulle føres fram for dem. 22 Men da betjentene kom til fengselet, fant de dem ikke der. De gikk da tilbake og meldte: 23 «Fengselet var forsvarlig låst, og vaktene sto ved dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.» 24 Da overprestene og lederen for tempelvaktene hørte dette, ble de forvirret og lurte på hva dette ville føre til. 25 Så kom det en mann og fortalte: «De mennene dere satte i fengsel, står i templet og underviser folket.» 26 Da gikk lederen av sted sammen med betjentene sine og hentet apostlene, men uten å bruke makt, for de var redde for å bli steinet av folket.+

27 De tok dem med seg og førte dem fram for Sanhedrịnet. Øverstepresten begynte å forhøre dem 28 og sa: «Vi ga dere streng befaling om å slutte å undervise på grunnlag av dette navnet,+ og likevel har dere fylt Jerusalem med læren deres, og dere vil gi oss skylden for denne mannens død.»*+ 29 Da svarte Peter og de andre apostlene: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.+ 30 Våre forfedres Gud har oppreist Jesus, som dere drepte ved å henge ham på en pæl.+ 31 Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd+ som Hovedformidler+ og Frelser,+ så israelittene kunne angre og få tilgivelse for sine synder.+ 32 Vi er vitner om alt dette,+ og det er også den hellige ånd,+ som Gud har gitt dem som adlyder ham.»*

33 Da de hørte dette, ble de rasende og ville rydde dem av veien.+ 34 Men en fariseer som het Gamạliel,+ reiste seg i Sanhedrịnet. Han var en lovlærer som hele folket hadde stor respekt for, og han ga befaling om at mennene skulle føres ut en kort stund. 35 Så sa han: «Israelittiske menn, tenk dere godt om før dere gjør noe slikt med disse mennene. 36 For en tid siden sto Teudas fram og sa at han var noe stort, og omkring 400 menn sluttet seg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt, og gruppen gikk i oppløsning. 37 Etter ham, på den tiden da det var folketelling,* sto galileeren Judas fram, og han fikk mange med seg. Også han mistet livet, og alle tilhengerne hans ble spredt. 38 Så nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene, og la dem være. For hvis det er mennesker som står bak dette prosjektet og denne virksomheten, blir det ingenting av det. 39 Men hvis det er Gud som står bak, vil dere ikke kunne stoppe dem.+ Pass dere, ellers kan dere komme til å kjempe mot Gud.»+ 40 Da fulgte de rådet hans, og de kalte inn apostlene, pisket dem+ og befalte dem å slutte å forkynne på grunnlag av Jesu navn. Så lot de dem gå.

41 Apostlene gikk da ut fra Sanhedrịnet og gledet seg+ fordi de var blitt funnet verdige til å bli vanæret* for hans navns skyld. 42 Og i templet og fra hus til hus+ fortsatte de hver dag å undervise og å forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.+

6 På denne tiden, da disiplene ble flere og flere, begynte de gresktalende jødene å komme med klager mot de hebraisktalende jødene fordi de gresktalende enkene ble oversett ved den daglige utdelingen.+ 2 De tolv kalte da alle disiplene sammen og sa: «Det vil ikke være riktig av oss å forlate undervisningen i Guds ord for å dele ut mat ved bordene.+ 3 Derfor, brødre, skal dere velge ut sju menn blant dere som har godt ord på seg+ og er fulle av ånd og visdom,+ så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven.+ 4 Men vi skal være opptatt med bønn og med undervisning i Guds ord.»+ 5 Alle likte godt det de sa. Og de valgte Stẹfanus, en mann full av tro og hellig ånd,+ og dessuten Filip,+ Prọkorus, Nikạnor, Timon, Pạrmenas og Nikolạus, en proselytt fra Antiọkia. 6 De tok dem med til apostlene, som ba og la hendene på dem.+

7 Guds ord nådde nå ut til stadig flere,+ og tallet på disipler fortsatte å øke kraftig+ i Jerusalem. Det var også mange prester som ble troende.*+

8 Stẹfanus, som hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft, gjorde store undere og mirakler* blant folket. 9 Da sto det fram noen menn fra den synagogen som ble kalt Synagogen for de frigitte, og dessuten noen fra Kyrẹne, Alexandria, Kilịkia og Asia, og de begynte å diskutere med Stẹfanus. 10 Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og den ånd som han talte med.+ 11 Da fikk de i hemmelighet overtalt noen menn til å si: «Vi har hørt ham snakke blasfemisk mot Moses og Gud.»+ 12 De hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde, og plutselig kom de mot ham og tok ham med makt og førte ham til Sanhedrịnet. 13 Og de førte fram falske vitner som sa: «Denne mannen sier hele tiden negative ting om dette hellige stedet og om Loven.+ 14 Vi har for eksempel hørt ham si at denne Jesus fra Nạsaret skal rive ned dette stedet+ og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.»

15 Alle som satt i Sanhedrịnet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.

7 Da spurte øverstepresten: «Er dette sant?» 2 Stẹfanus svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Karan.+ 3 Han sa til ham: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slektningene dine til det landet som jeg skal vise deg.’+ 4 Så dro han fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og etter at hans far var død,+ fikk Gud ham til å flytte derfra til dette landet som dere nå bor i.+ 5 Likevel ga ikke Gud ham noen arv i landet, nei ikke så mye som en liten jordlapp. Men han lovte å gi hele landet til ham og hans etterkommere,+ selv om han ennå ikke hadde barn.+ 6 Og Gud sa at etterkommerne hans kom til å bo som utlendinger i et land som ikke var deres, og at folket der ville gjøre dem til slaver og plage* dem i 400 år.+ 7 ‘Men jeg skal dømme den nasjonen de blir slaver for’,+ sa Gud, ‘og deretter skal de dra ut fra det landet og tilbe meg på dette stedet.’+

8 Gud ga ham også en omskjærelsespakt,+ og han ble far til Isak+ og omskar ham på den åttende dagen.+ Isak ble far til Jakob og Jakob til de tolv familieoverhodene. 9 Familieoverhodene ble sjalu på Josef+ og solgte ham til Egypt.+ Men Gud var med ham,+ 10 og han reddet ham ut av alle hans prøvelser+ og ga ham visdom og sørget for at han ble godt likt av farao, kongen i Egypt. Og farao satte ham til å styre Egypt og hele hans hus.+ 11 Så ble det matmangel i hele Egypt og Kạnaan, ja stor nød, og forfedrene våre fikk ikke tak i mat.+ 12 Men Jakob hørte at det var mat* i Egypt, og han sendte forfedrene våre dit, først én gang.+ 13 Den andre gangen fortalte Josef brødrene sine hvem han var, og farao fikk høre om Josefs familie.+ 14 Så sendte Josef bud og ba sin far Jakob og alle sine slektninger om å komme+ – i alt 75 personer.+ 15 Jakob dro da ned til Egypt,+ og der døde både han+ og forfedrene våre.+ 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem for en sum med sølvpenger.+

17 Da tiden nærmet seg for at det løftet som Gud hadde gitt Abraham, skulle bli oppfylt, vokste folket og ble stort i Egypt. 18 Så fikk Egypt en annen konge, en som ikke visste om Josef.+ 19 Han la onde planer mot folket vårt og tvang forfedrene våre til å sette ut spedbarna, så de ikke skulle leve videre.+ 20 På den tiden ble Moses født, og han var usedvanlig vakker. I tre måneder ble han tatt vare på i sin fars hus.+ 21 Men da han ble satt ut,+ tok faraos datter ham til seg og oppdro ham som sin egen sønn.+ 22 Moses ble derfor opplært i all egyptisk visdom. Ja, han utmerket seg i både ord og handling.+

23 Da han var 40 år, bestemte han seg for å besøke sine brødre, israelittene.*+ 24 Og da han fikk se at en av dem ble urettferdig behandlet av en egypter, forsvarte han ham. Han hevnet mannen som ble mishandlet, ved å slå egypteren i hjel.+ 25 Han trodde at hans brødre ville forstå at Gud skulle bruke ham til å redde dem, men det gjorde de ikke. 26 Neste dag kom han til dem mens to av dem sloss, og han prøvde å få dem til å bli venner og holde fred. Han sa: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor er dere så brutale mot hverandre?’+ 27 Men han som slo den andre, dyttet bort Moses og sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer over oss? 28 Du vil vel ikke ta livet av meg, slik du tok livet av egypteren i går?’+ 29 Da Moses hørte dette, flyktet han og slo seg ned som utlending i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.+

30 Etter at det hadde gått 40 år, viste en engel seg for ham i ødemarken ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.+ 31 Moses ble forbløffet over det han så. Da han gikk nærmere for å undersøke det, hørte han Jehovas røst: 32 ‘Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’+ Moses begynte å skjelve og turte ikke å undersøke det nærmere. 33 Jehova sa til ham: ‘Ta av deg sandalene, for det stedet du står på, er hellig grunn.+ 34 Jeg har sett at mitt folk blir undertrykt i Egypt, og jeg har hørt hvordan de sukker og stønner.+ Jeg har kommet ned for å befri dem, så nå sender jeg deg til Egypt.’+ 35 Denne Moses, som de nektet å anerkjenne da de sa: ‘Hvem har satt deg til å være leder og dommer?’,+ nettopp ham sendte Gud+ som både leder og befrier ved den engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36 Denne mannen førte dem ut,+ og han gjorde undere og mirakler* i Egypt+ og ved Rødehavet+ og i ødemarken i 40 år.+

37 Det var denne Moses som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet lik meg, en av deres egne brødre.’+ 38 Det var han som var i Israels menighet i ødemarken sammen med både den engelen+ som talte til ham+ på Sinai-fjellet, og forfedrene våre. Han mottok levende, hellige utsagn som han skulle gi oss.+ 39 Men forfedrene våre ville ikke være lydige mot ham. De avviste ham,+ og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt,+ 40 og de sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, som førte oss ut av Egypt.’+ 41 På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og gledet seg over det de hadde laget med sine egne hender.+ 42 Da vendte Gud seg fra dem og overga dem til å tilbe* himmelens hær,+ slik som det står skrevet i Profetenes bok: ‘Det var ikke for meg dere bar fram offergaver og slaktofre i 40 år i ødemarken, var det vel, Israels hus? 43 Nei, det var Moloks+ telt og guden Refans stjerne dere bar med dere, de figurene dere laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort, lenger enn til Babylon.’+

44 I ødemarken hadde forfedrene våre vitnesbyrdets telt. Det hadde Gud gitt Moses befaling om å lage etter det mønsteret han fikk se.+ 45 Forfedrene våre overtok det, og sammen med Josva førte de det inn i landet til de nasjonene+ som Gud drev ut foran dem.+ Her ble det værende fram til Davids tid. 46 David ble godkjent av Gud og ba om å få lov til å bygge* en bolig for Jakobs Gud,+ 47 men det var Salomo som bygde et hus for ham.+ 48 Men Den Høyeste bor ikke i hus som er bygd med menneskehender.+ Profeten sier jo: 49 ‘Himmelen er min trone,+ og jorden er min fotskammel.+ Hva slags hus kan dere bygge for meg? sier Jehova. Eller hvor er stedet der jeg kan hvile? 50 Er det ikke min hånd som har skapt alt dette?’+

51 Dere er sta, og deres hjerte og ører er lukket.+ Dere står alltid imot den hellige ånd. Dere gjør akkurat som forfedrene deres.+ 52 Er det noen av profetene de ikke har forfulgt?+ Nei, de drepte dem som forutsa at den rettferdige skulle komme,+ ham som dere nå har forrådt og myrdet.+ 53 Dere fikk Loven, som ble formidlet av engler,+ men dere har ikke holdt den.»

54 Da de hørte dette, ble de så rasende at de begynte å skjære tenner mot ham.+ 55 Men han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen, og han fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.+ 56 Og han sa: «Se! Jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen+ stå ved Guds høyre hånd.»+ 57 Da ropte de av full hals og holdt seg for ørene og stormet mot ham alle som en. 58 De jaget ham ut av byen, og så begynte de å steine ham.+ Vitnene+ som anklaget ham, la kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.+ 59 Mens de steinet Stẹfanus, sa han inntrengende: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» 60 Så falt han på kne og ropte høyt: «Jehova, ikke krev dem til regnskap for denne synden.»+ Og etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden.

8 Saulus ga sin støtte til mordet på Stẹfanus.+

Den dagen brøt det ut en voldsom forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt omkring i hele Judẹa og Samaria.+ 2 Men noen gudfryktige menn bar Stẹfanus bort for å begrave ham, og de sørget dypt og gråt over ham. 3 Saulus gikk nå løs på menigheten på en brutal måte. Han trengte seg inn i det ene huset etter det andre og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.+

4 Men de som var blitt spredt omkring, dro gjennom hele området og forkynte det gode budskap om Guds ord.+ 5 Filip+ dro ned til byen Samaria+ og begynte å forkynne om Kristus for dem som bodde der. 6 Alle sammen fulgte oppmerksomt med når de hørte det Filip sa, og så de miraklene* han gjorde. 7 Mange hadde nemlig urene ånder i seg, og disse ropte høyt og fór ut.+ Og mange som var lamme og halte, ble helbredet. 8 Det ble da stor glede der i byen.

9 I byen var det en mann som het Simon. Han hadde drevet med magiske kunster og imponert folk i Samaria og påstått at han var noe stort. 10 Alle, fra den minste til den største, viste interesse for ham og sa: «Denne mannen er Guds Kraft, som kalles Den store kraften.» 11 De hørte på ham fordi han i temmelig lang tid hadde gjort inntrykk på dem med de magiske kunstene sine. 12 Men da Filip forkynte det gode budskap om Guds rike+ og om Jesu Kristi navn, trodde de på ham, og både menn og kvinner ble døpt.+ 13 Simon ble også en troende, og etter at han var blitt døpt, fortsatte han å være sammen med Filip. Han var forbløffet over de miraklene* og kraftige gjerningene han så.

14 Da apostlene i Jerusalem hørte at folk i Samaria hadde tatt imot Guds ord,+ sendte de Peter og Johannes til dem. 15 Disse dro ned og ba for dem for at de skulle få hellig ånd.+ 16 For ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare blitt døpt i Herren Jesu navn.+ 17 Så la Peter og Johannes hendene på dem,+ og de begynte å få hellig ånd.

18 Da Simon så at ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på folk, tilbød han dem penger 19 og sa: «Gi denne makten til meg også, så alle som jeg legger hendene på, kan få hellig ånd.» 20 Men Peter sa til ham: «Måtte både du og sølvet ditt gå til grunne fordi du tenkte at du kunne kjøpe Guds frie gave for penger.+ 21 Du har ikke noe med dette å gjøre, for Gud ser at hjertet ditt ikke er oppriktig. 22 Derfor må du angre denne ondskapen din og be inderlig til Jehova, så du om mulig kan bli tilgitt de onde tankene du har i hjertet. 23 For jeg ser at du er en bitter gift og en slave av det som er ondt.» 24 Simon svarte dem: «Be inderlig til Jehova for meg, så ikke noe av det dere har sagt, skal ramme meg.»

25 Da de nå hadde vitnet grundig i hele området* og talt Jehovas ord, dro de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de det gode budskap i mange av samaritanenes landsbyer.+

26 Jehovas engel+ sa nå til Filip: «Gjør deg klar og dra mot sør, til den veien som går fra Jerusalem ned til Gaza.» (Dette er en ørkenvei.) 27 Da gjorde han seg klar og dro av sted, og han fikk øye på en etiopisk hoffmann, en mann med stor myndighet som hadde ansvaret for skattkammeret til Kandạke, dronningen i Etiopia. Han hadde dratt til Jerusalem for å tilbe+ 28 og var nå på vei tilbake og satt i vognen sin og leste høyt fra profeten Jesaja. 29 Da sa ånden til Filip: «Gå bort til denne vognen.» 30 Filip løp bort og hørte at han leste høyt fra profeten Jesaja, og han spurte: «Forstår du egentlig det du leser?» 31 Han svarte: «Hvordan skulle jeg kunne det uten at noen forklarer det for meg?» Og han ba Filip inntrengende om å komme opp i vognen og sette seg hos ham. 32 Den passasjen i Skriften som han leste høyt, var denne: «Lik en sau ble han ført bort for å bli slaktet,+ og lik et lam som er taust når det blir klipt, åpner han ikke sin munn.+ 33 Han ble ydmyket og ble nektet en rettferdig behandling.+ Hvem skal fortelle detaljene om hans slekt? For hans liv blir tatt bort fra jorden.»+

34 Hoffmannen sa så til Filip: «Si meg: Hvem sier profeten dette om? Om seg selv eller om en annen?» 35 Filip tok da utgangspunkt i dette skriftstedet og forkynte det gode budskap om Jesus for ham. 36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted der det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er det vann. Er det noe som hindrer meg i å bli døpt?» 37 —— 38 Så ga han ordre om at vognen skulle stanse, og både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og Filip døpte ham. 39 Da de kom opp av vannet, førte Jehovas ånd Filip hurtig bort, og hoffmannen så ham ikke mer. Han fortsatte reisen, fylt av glede. 40 Men Filip var nå i Asjdod, og han dro gjennom området og fortsatte å forkynne det gode budskap i alle byene helt til han kom til Cæsarẹa.+

9 Saulus raste fortsatt mot Herrens disipler og truet med å drepe dem.+ Han gikk til øverstepresten 2 og ba ham om å få med seg brev til synagogene i Damaskus for å kunne arrestere alle han fant som tilhørte Veien,+ både menn og kvinner, og føre dem bundet til Jerusalem.

3 Da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.+ 4 Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» 5 Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Han svarte: «Jeg er Jesus,+ han som du forfølger.+ 6 Men reis deg og gå inn i byen, og der vil du få beskjed om hva du må gjøre.» 7 De mennene som reiste sammen med ham, sto nå målløse – de hørte lyden av en stemme, men så ingen.+ 8 Saulus reiste seg, og selv om øynene hans var åpne, kunne han ikke se noe. Da tok de ham i hånden og leide ham inn i Damaskus. 9 I tre dager så han ingenting,+ og han verken spiste eller drakk.

10 I Damaskus var det en disippel som het Ananịas,+ og i et syn sa Herren til ham: «Ananịas!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» 11 Herren sa til ham: «Reis deg og gå til den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter en mann som heter Saulus, fra Tarsus.+ For han ber, 12 og i et syn har han sett en mann som heter Ananịas, komme inn og legge hendene på ham for at han skal kunne se igjen.»+ 13 Men Ananịas svarte: «Herre, mange har fortalt meg om denne mannen og om alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han myndighet fra overprestene til å arrestere alle som påkaller ditt navn.»+ 15 Men Herren sa til ham: «Gå av sted! For jeg har utvalgt denne mannen som et redskap*+ som skal bringe mitt navn ut til nasjonene+ og til konger+ og til Israels folk. 16 Og jeg skal tydelig vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.»+

17 Da gikk Ananịas av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren Jesus, som viste seg for deg på veien hit, har sendt meg for at du skal få synet tilbake og bli fylt med hellig ånd.»+ 18 I samme øyeblikk falt noe som lignet skjell, fra øynene hans, og han fikk synet tilbake. Så reiste han seg og ble døpt. 19 Deretter spiste han og kom til krefter igjen.

Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus,+ 20 og straks begynte han å forkynne i synagogene at Jesus er Guds Sønn. 21 Men alle som hørte på ham, ble overrasket og sa: «Er ikke dette den mannen som brutalt forfulgte dem i Jerusalem som påkaller dette navnet?+ Kom han ikke hit for å arrestere dem og føre dem* til overprestene?»+ 22 Men Saulus fikk stadig større kraft, og jødene i Damaskus visste ikke hva de skulle si, for han beviste på en logisk måte at Jesus er Kristus.+

23 Etter en tid la jødene planer om å drepe ham.+ 24 Men Saulus hørte om planene deres. De holdt også nøye vakt ved byportene både dag og natt for å ta livet av ham. 25 Disiplene hans fikk ham da ut om natten gjennom en åpning i bymuren ved å fire ham ned i en kurv.+

26 Da han kom til Jerusalem,+ prøvde han å slutte seg til disiplene, men alle sammen var redde for ham, for de trodde ikke at han var blitt en disippel. 27 Da hjalp Bạrnabas+ ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem i detalj hvordan Saulus på veien hadde sett Herren,+ og at Herren hadde talt til ham. Han fortalte dem også hvordan Saulus hadde forkynt frimodig i Jesu navn i Damaskus.+ 28 Så ble Saulus hos dem og gikk fritt omkring i Jerusalem og talte frimodig i Herrens navn. 29 Han snakket og diskuterte med de gresktalende jødene, men disse forsøkte å få ham drept.+ 30 Da brødrene fikk vite dette, førte de ham ned til Cæsarẹa og sendte ham til Tarsus.+

31 Nå gikk menigheten i hele Judẹa og Galilẹa og Samaria+ inn i en periode med fred og ble bygd opp. Den vandret i dyp respekt for Jehova og ble styrket av den hellige ånd*+ og fortsatte å vokse.

32 Peter reiste nå gjennom hele området, og han kom også ned til de hellige som bodde i Lydda.+ 33 Der møtte han en mann som het Ænẹas. Han var lam og hadde vært sengeliggende i åtte år. 34 Peter sa til ham: «Ænẹas, Jesus Kristus helbreder deg.+ Stå opp og re opp sengen din.»+ Straks reiste han seg. 35 Alle som bodde i Lydda og på Saron-sletten, så ham, og de vendte om og begynte å tro på Herren.

36 I Joppe var det en disippel som het Tabịta, som på gresk tilsvarer «Dorkas». Hun gjorde mange gode gjerninger og ga mange gaver til de fattige.* 37 Men nettopp på denne tiden ble hun syk og døde. Og de vasket henne og la henne i et rom ovenpå. 38 Lydda ligger i nærheten av Joppe, så da disiplene hørte at Peter var i den byen, sendte de to menn til ham, og de ba ham inntrengende: «Skynd deg og kom til oss.» 39 Peter ble da med dem. Da han kom fram, førte de ham opp i rommet ovenpå, og alle enkene samlet seg rundt ham. De gråt og viste fram mange kjortler og kapper som Dorkas hadde laget mens hun levde. 40 Peter sendte alle ut+ og falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa: «Tabịta, stå opp!» Hun åpnet øynene, og da hun fikk se Peter, satte hun seg opp.+ 41 Han tok henne i hånden og reiste henne opp. Så ropte han på de hellige og enkene og viste dem at hun nå var i live.+ 42 Dette ble kjent i hele Joppe, og mange begynte å tro på Herren.+ 43 Peter ble ganske mange dager i Joppe, hos en garver som het Simon.+

10 I Cæsarẹa var det en mann som het Kornẹlius, en offiser i det som ble kalt den italienske hæravdelingen. 2 Han var gudfryktig og tilba Gud sammen med hele sin husstand. Han ga mange gaver til de fattige blant* folket og ba ofte inderlige bønner til Gud. 3 Omkring den niende timen+ på dagen så han tydelig i et syn en engel fra Gud som kom inn til ham og sa: «Kornẹlius!» 4 Kornẹlius stirret forskrekket på ham og spurte: «Hva er det, Herre?» Han sa til ham: «Gud har lagt merke til dine bønner og de gavene du har gitt til de fattige.*+ 5 Så send nå noen menn til Joppe for å hente en mann som heter Simon, og som også blir kalt Peter. 6 Denne mannen er gjest hos garveren Simon, som har et hus ved havet.» 7 Så snart engelen som snakket med ham, var borte, tilkalte han to av tjenerne sine og en gudfryktig soldat blant dem som var i tjeneste hos ham. 8 Han fortalte dem alt sammen og sendte dem til Joppe.

9 Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket omkring den sjette timen for å be. 10 Han ble veldig sulten og ville spise. Mens måltidet ble laget i stand, kom han i transe+ 11 og så at himmelen var åpnet, og at noe* kom dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. 12 I den var det alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler som flyr under himmelen. 13 Da sa en stemme til ham: «Reis deg, Peter, slakt* og spis!» 14 Men Peter svarte: «Nei, Herre, det kan jeg ikke! For jeg har aldri spist noe besmittet og urent.»+ 15 Så talte stemmen til ham igjen, for andre gang: «Slutt med å kalle det som Gud har renset, for urent.» 16 Dette skjedde en tredje gang, og straks ble alt sammen* tatt opp til himmelen.

17 Mens Peter fortsatt var forvirret og lurte på hva det synet han hadde sett, skulle bety, kom de mennene som var sendt av Kornẹlius. De hadde spurt seg fram til Simons hus og sto nå ved porten.+ 18 De ropte inn og spurte om Simon, som ble kalt Peter, var gjest der. 19 Mens Peter fortsatt tenkte over synet, sa ånden:+ «Det er tre menn her som spør etter deg. 20 Reis deg, gå ned og bli med dem uten å nøle,* for jeg har sendt dem.» 21 Peter gikk da ned til mennene og sa: «Her er jeg. Det er meg dere leter etter. Hvorfor har dere kommet hit?» 22 De sa: «Vi er sendt av offiseren Kornẹlius,+ en rettferdig og gudfryktig mann som hele det jødiske folk bare har godt å si om. Han fikk beskjed fra Gud gjennom en hellig engel om å hente deg hjem til seg og høre hva du har å si.» 23 Han ba dem derfor komme inn og være hans gjester.

Dagen etter dro han av sted sammen med dem, og noen av brødrene fra Joppe ble med ham. 24 Neste dag kom han til Cæsarẹa. Kornẹlius ventet dem, og han hadde samlet slektninger og nære venner. 25 Da Peter gikk inn, kom Kornẹlius ham i møte, falt på kne og bøyde seg for ham i dyp respekt. 26 Men Peter tok tak i ham og sa: «Reis deg. Jeg er også bare et menneske.»+ 27 Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker var samlet. 28 Han sa til dem: «Dere vet godt at det ikke er tillatt for en jøde å være sammen med eller besøke noen som tilhører et annet folk.+ Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske besmittet eller urent.+ 29 Derfor kom jeg uten innvendinger da jeg ble tilkalt. Og nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?»

30 Da svarte Kornẹlius: «For nøyaktig fire dager siden, ved den niende timen, var jeg her hjemme og ba. Plutselig sto en mann i skinnende klær foran meg 31 og sa: ‘Kornẹlius, Gud har hørt din bønn og husket de gavene du har gitt til de fattige.+ 32 Send derfor bud til Joppe, og be Simon, som blir kalt Peter, om å komme hit. Han er gjest hos garveren Simon, som har et hus ved havet.’+ 33 Da sendte jeg straks bud etter deg, og det var vennlig av deg å komme. Nå er vi alle samlet framfor Gud for å høre alt det Jehova har pålagt deg å si.»

34 Da begynte Peter å tale. Han sa: «Nå skjønner jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk,+ 35 men han tar imot alle som har dyp respekt for* ham og gjør det som er rett, uansett hvilken nasjon de tilhører.+ 36 Gud sendte sitt ord til Israels folk ved å forkynne det gode budskap om fred+ gjennom Jesus Kristus, som er Herre over alle.+ 37 Dere kjenner til det man har snakket om i hele Judẹa, det som begynte i Galilẹa+ etter at Johannes hadde forkynt om dåp,+ 38 det som dreier seg om Jesus fra Nạsaret. Gud salvet ham med hellig ånd+ og kraft, og han gikk gjennom landet og gjorde gode ting og helbredet alle som var undertrykt av Djevelen,+ for Gud var med ham.+ 39 Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem. Men de tok livet av ham ved å henge ham på en pæl.+ 40 Gud oppreiste ham på den tredje dagen+ og lot ham vise seg åpenlyst, 41 ikke for hele folket, men for vitner som Gud hadde utpekt på forhånd, nemlig for oss, som spiste og drakk sammen med ham etter at han var blitt oppreist fra døden.+ 42 Han påla oss også å forkynne for folket og å vitne grundig*+ om at han er den som Gud har utvalgt til å dømme levende og døde.+ 43 Alle profetene vitner om ham+ og sier at alle som tror på ham, får tilgivelse for sine synder ved hans navn.»+

44 Mens Peter fortsatt snakket om dette, kom den hellige ånd over alle som hørte Guds ord.+ 45 De omskårne troende som hadde kommet dit sammen med Peter, var svært overrasket over at også folk fra nasjonene fikk den hellige ånds gave.* 46 For de hørte dem snakke fremmede språk og opphøye Gud.+ Da sa Peter: 47 «Kan noen nekte dem å bli døpt i vann?+ De har jo fått den hellige ånd akkurat som oss.» 48 Og han ga beskjed om at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn.+ Så ba de ham om å bli der noen dager.

11 Apostlene og brødrene i Judẹa fikk nå høre at folk fra nasjonene også hadde tatt imot Guds ord. 2 Da Peter kom opp til Jerusalem, begynte derfor de som var tilhengere av omskjærelsen,+ å kritisere* ham. 3 De sa: «Du gikk inn i huset til menn som ikke var omskåret, og spiste sammen med dem.» 4 Da begynte Peter å forklare i detalj hvordan det hele hang sammen. Han sa:

5 «Jeg var i byen Joppe. Mens jeg ba, kom jeg i transe og fikk et syn av noe* som kom dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene, og den kom helt ned til meg.+ 6 Da jeg så nærmere på den, la jeg merke til jordens firbente dyr og ville dyr og krypdyr og himmelens fugler. 7 Jeg hørte også en stemme som sa til meg: ‘Reis deg, Peter, slakt og spis!’ 8 Men jeg svarte: ‘Nei, Herre, det kan jeg ikke! For noe besmittet eller urent har aldri kommet inn i min munn.’ 9 For andre gang hørte jeg stemmen fra himmelen: ‘Slutt med å kalle det som Gud har renset, for urent.’ 10 Dette skjedde en tredje gang, og så ble alt sammen trukket opp til himmelen igjen. 11 I samme øyeblikk sto det tre menn ved det huset vi bodde i. De var blitt sendt til meg fra Cæsarẹa.+ 12 Da sa ånden til meg at jeg skulle bli med dem uten å nøle.* Disse seks brødrene dro sammen med meg, og vi gikk inn i mannens hus.

13 Han fortalte oss at han hadde sett en engel stå i huset hans og si: ‘Send noen menn til Joppe, og be Simon, som blir kalt Peter,+ komme til deg. 14 Han skal fortelle deg hvordan du og hele din husstand kan bli frelst.’ 15 Men da jeg begynte å tale, kom den hellige ånd over dem, akkurat som den kom over oss i begynnelsen.+ 16 Da husket jeg at Herren pleide å si: ‘Johannes døpte med vann,+ men dere skal bli døpt med hellig ånd.’+ 17 Når altså Gud ga dem den samme gaven som han ga oss som har kommet til tro på Herren Jesus Kristus – hvordan kunne da jeg hindre* Gud?»+

18 Da de hørte dette, kom de ikke med flere innvendinger,* og de æret Gud og sa: «Så har da Gud også gitt folk fra nasjonene mulighet til å angre og få liv.»+

19 De som var blitt spredt+ på grunn av den forfølgelsen som oppsto i forbindelse med Stẹfanus, dro helt til Fønịkia,+ Kypros og Antiọkia. De forkynte budskapet bare for jøder.+ 20 Men noen menn blant dem, som var fra Kypros og Kyrẹne, kom til Antiọkia og begynte å forkynne det gode budskap om Herren Jesus for dem som snakket gresk. 21 Jehovas hånd var med dem, og mange ble troende og vendte om til Herren.+

22 Menigheten i Jerusalem fikk høre om dem, og de sendte Bạrnabas+ til Antiọkia. 23 Da han kom fram og så hvordan Gud hadde vist sin ufortjente godhet, ble han glad og begynte å oppmuntre dem alle til å fortsette å være trofaste mot Herren av hele sitt hjerte.+ 24 For han var en god mann, full av hellig ånd og tro. Og en stor mengde mennesker begynte å tro på Herren.+ 25 Så dro han til Tarsus for å lete etter Saulus.+ 26 Han fant ham og tok ham med seg til Antiọkia. Og i et helt år var de sammen med menigheten der og underviste mange mennesker. Det var i Antiọkia at disiplene ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne.+

27 På den tiden kom det noen profeter+ fra Jerusalem ned til Antiọkia. 28 En av dem het Ạgabus,+ og han sto fram og forutsa ved ånden at en stor matmangel skulle komme over hele den bebodde jord.+ Og den kom faktisk da Claudius var keiser.+ 29 Disiplene ble derfor enige om at hver enkelt av dem skulle sende det han hadde råd til,+ som nødhjelp+ til brødrene i Judẹa. 30 Det gjorde de, og de sendte det med Bạrnabas og Saulus til de eldste.+

12 På denne tiden begynte kong Herodes å mishandle noen av dem som tilhørte menigheten.+ 2 Han sørget for at Jakob, bror til Johannes,+ ble henrettet med sverd.+ 3 Da han så at jødene likte dette, arresterte han dessuten Peter. (Dette skjedde i de usyrede brøds høytid.)+ 4 Han pågrep ham og satte ham i fengsel.+ Så fikk han fire vaktskift, med fire soldater i hvert, til å holde vakt over ham. Han ville nemlig føre ham fram* for folket etter påsken.+ 5 Mens Peter satt i fengsel, ba menigheten inderlig til Gud for ham.+

6 Natten før Herodes skulle føre Peter ut, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og det sto vakter foran døren og voktet fengselet. 7 Men plutselig sto Jehovas engel der,+ og et lys skinte i fengselscellen. Han vekket Peter ved å dytte ham i siden og sa: «Skynd deg, stå opp!» Og lenkene falt av hendene hans.+ 8 Engelen sa til ham: «Kle på deg og ta på deg sandalene.» Da han hadde gjort det, sa engelen: «Ta på deg kappen din og følg etter meg.» 9 Peter gikk ut og fulgte etter ham, men han forsto ikke at det engelen gjorde, var virkelig. Han trodde faktisk at han så et syn. 10 De passerte både den første og den andre vaktposten og kom så til den jernporten som førte ut til byen, og den åpnet seg for dem av seg selv.+ Etter at de hadde kommet ut, gikk de bortover en gate, og plutselig forlot engelen ham. 11 Da skjønte Peter hva som hadde skjedd, og sa: «Nå vet jeg at Jehova virkelig har sendt sin engel og reddet meg fra Herodes og fra alt det som jødene ventet skulle skje.»+

12 Da han forsto dette, gikk han til huset til Maria, moren til Johannes, han som ble kalt Markus.+ Der var nokså mange samlet for å be. 13 Han banket på døren til portrommet, og en tjenestejente som het Rode, kom for å høre hvem det var. 14 Da hun kjente igjen stemmen til Peter, ble hun så glad at hun glemte å åpne porten, men løp inn og fortalte at Peter sto utenfor. 15 De sa til henne: «Er du gal?» Men hun sto på sitt. Da sa de: «Det er engelen hans.» 16 Men Peter ble stående der og banke på. De åpnet døren, og da de så at det var ham, ble de svært forundret. 17 Han ga tegn til dem med hånden om å være stille og fortalte dem i detalj hvordan Jehova hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: «Fortell dette til Jakob+ og de andre brødrene.» Så gikk han ut og dro til et annet sted.

18 Om morgenen ble det stort oppstyr blant soldatene, som lurte på hvor det var blitt av Peter. 19 Herodes lette nøye etter ham, og da han ikke fant ham, forhørte han vaktene og befalte at de skulle føres bort og straffes.+ Så dro han fra Judẹa og ned til Cæsarẹa og ble der en tid.

20 Herodes var blitt fiendtlig innstilt til* folket i Tyrus og Sidon. De ble derfor enige om å oppsøke ham.* Og etter at de hadde overtalt Blastus, som hadde ansvaret for kongens husholdning, til å hjelpe dem, ba de om fred. Landet deres ble nemlig forsynt med mat fra kongens land. 21 På en fastsatt dag tok Herodes på seg et kongelig festantrekk, satte seg på dommersetet og begynte å holde en tale til folket. 22 Da ropte de som var samlet: «Det er en gud som taler, og ikke et menneske!» 23 I samme øyeblikk straffet Jehovas engel ham fordi han ikke ga Gud æren. Han ble oppspist av ormer og døde.

24 Men Jehovas ord fortsatte å ha framgang og ble spredt vidt omkring.+

25 Da Bạrnabas+ og Saulus var ferdige med hjelpearbeidet i Jerusalem,+ dro de tilbake og tok med seg Johannes,+ han som også ble kalt Markus.

13 I menigheten i Antiọkia var det profeter og lærere:+ Bạrnabas,+ Sịmeon med tilnavnet Niger, Lụkius fra Kyrẹne, Mạnaen, som var utdannet sammen med landsdelsherskeren Herodes,+ og Saulus. 2 Mens de tjente Jehova og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut Bạrnabas og Saulus+ for meg, så de kan utføre den oppgaven som jeg har utvalgt dem til.»+ 3 Etter å ha fastet og bedt la de hendene på dem og sendte dem av sted.

4 Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, dro så ned til Selevkịa, og derfra seilte de til Kypros. 5 Da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også med seg Johannes som assistent.+

6 Etter at de hadde dratt over hele øya, kom de til Pafos. Der traff de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Bar-Jesus. 7 Han var hos prokonsulen Sẹrgius Paulus, som var en klok mann. Denne mannen kalte til seg Bạrnabas og Saulus og var ivrig etter å høre Guds ord. 8 Men Ẹlymas, trollmannen, begynte å motarbeide dem og prøvde å få prokonsulen bort fra troen. (Navnet Ẹlymas betyr «trollmann».) 9 Saulus, også kalt Paulus, ble da fylt med hellig ånd, og han så fast på ham 10 og sa: «Du er full av all slags bedrag og ondskap, du er Djevelens sønn,+ du er en fiende av alt som er rett! Skal du aldri holde opp med å forvrenge Jehovas rette veier? 11 Nå vil Jehova straffe deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk kom det tett tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og prøvde å finne noen som kunne leie ham. 12 Da prokonsulen så det som hadde skjedd, ble han en troende, for Jehovas lære hadde gjort dypt inntrykk på ham.

13 Paulus og de som var med ham, seilte nå ut fra Pafos og kom til Perge+ i Pamfỵlia. Da forlot Johannes+ dem og reiste tilbake til Jerusalem.+ 14 Men de dro videre fra Perge og kom til Antiọkia+ i Pisịdia. Der gikk de inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg. 15 Etter opplesningen fra Loven og Profetene+ ga synagogeforstanderne dem denne beskjeden: «Menn, brødre, hvis dere har et oppmuntrende ord til dem som er her, så si det.» 16 Da reiste Paulus seg, ga tegn med hånden og sa:

«Israelitter og dere andre som frykter Gud, hør! 17 Dette folkets Gud, Israels Gud, valgte ut forfedrene våre, og han opphøyde folket da de levde som utlendinger i Egypt, og førte dem ut derfra med stor makt.*+ 18 Og i omkring 40 år hadde han tålmodighet med dem i ødemarken.+ 19 Etter å ha utryddet sju nasjoner i Kạnaan lot han israelittene få landet som en arv.+ 20 Alt dette skjedde i løpet av omkring 450 år.

Deretter ga han dem dommere fram til profeten Samuels tid.+ 21 Men så krevde de å få en konge,+ og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme,+ og han regjerte i 40 år. 22 Etter at Gud hadde fjernet ham, satte han David til å være konge over dem.+ Om ham vitnet han og sa: ‘Jeg har funnet David, Isais sønn,+ en mann etter mitt hjerte.+ Han skal gjøre alt det jeg ønsker.’ 23 I samsvar med sitt løfte har Gud gjennom denne mannens etterkommere gitt Israel en frelser, Jesus.+ 24 Før han kom, hadde Johannes offentlig forkynt for hele Israels folk at de skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret.+ 25 Men da Johannes var i ferd med å fullføre sin tjeneste, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er.*+ Men det kommer en etter meg, og jeg er ikke engang verdig til å løsne sandalene på føttene hans.’+

26 Brødre, dere som er etterkommere av Abraham, og de andre blant dere som frykter Gud: Budskapet om denne frelsen er blitt sendt til oss.+ 27 Innbyggerne i Jerusalem og lederne der anerkjente ham ikke. Men da de dømte ham, oppfylte de det profetene hadde sagt,+ det som blir lest opp hver sabbat. 28 De fant ikke noe grunnlag for dødsstraff,+ men krevde likevel at Pilatus skulle få ham henrettet.+ 29 Og da de hadde gjort alt det som står skrevet om ham, ble han tatt ned fra pælen og lagt i en grav.+ 30 Men Gud oppreiste ham fra døden,+ 31 og i mange dager viste han seg for dem som hadde vært med ham fra Galilẹa og opp til Jerusalem. Disse er nå hans vitner for folket.+

32 Vi forkynner altså det gode budskap for dere om det løftet som ble gitt til forfedrene våre. 33 Gud har fullt ut oppfylt løftet for oss, deres barn, ved å oppreise Jesus.+ Ja, slik står det skrevet i andre salme: ‘Du er min sønn. I dag er jeg blitt din far.’+ 34 Og det at Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet, har Gud sagt på denne måten: ‘Jeg vil vise dere den trofaste* og lojale kjærlighet som jeg lovte David.’+ 35 Og i en annen salme sies det: ‘Du skal ikke la din lojale gå i forråtnelse.’+ 36 David tjente jo Gud i sin egen generasjon, og han sovnet inn i døden, ble lagt hos sine forfedre og gikk i forråtnelse.+ 37 Men han som Gud oppreiste, gikk ikke i forråtnelse.+

38 Dere skal derfor vite, brødre, at på grunn av ham blir det forkynt at dere kan få tilgivelse for deres synder.+ 39 Alt dere ikke kunne bli erklært skyldfrie for ved hjelp av Moseloven,+ det blir alle som tror, erklært skyldfrie for ved hjelp av ham.+ 40 Pass derfor på så dere ikke blir rammet av det som blir sagt i Profetene: 41 ‘Se hva jeg gjør i deres dager, dere som viser forakt. Dere skal bli forbløffet og bli utslettet. For jeg gjør noe som dere ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+

42 Da de gikk ut, ba folk dem inntrengende om å snakke mer om dette neste sabbat. 43 Etter møtet i synagogen fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilba Gud, etter dem. Paulus og Bạrnabas snakket med dem og oppfordret dem til å fortsette å leve på en slik måte at Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet.+

44 Neste sabbat kom nesten alle i byen for å høre Jehovas ord. 45 Da jødene så folkemengden, ble de fylt av misunnelse og begynte å motsi Paulus på en blasfemisk måte.+ 46 Da sa Paulus og Bạrnabas frimodig til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først ble forkynt for dere.+ Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til evig liv, så går vi nå til nasjonene.+ 47 For Jehova har gitt oss denne befalingen: ‘Jeg har satt deg til å være et lys for nasjoner for at du skal bringe frelse til jordens ender.’»+

48 Da de som var fra nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å snakke begeistret om Jehovas ord. Og alle som hadde den rette innstillingen, slik at de kunne få evig liv, ble troende. 49 Og Jehovas ord ble spredt rundt omkring i hele området. 50 Men jødene hisset opp de framstående gudfryktige kvinnene og de ledende mennene i byen, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og jaget dem ut av området. 51 De ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikọnium.+ 52 Og disiplene fortsatte å bli fylt med glede+ og hellig ånd.

14 I Ikọnium gikk de sammen inn i jødenes synagoge og forkynte på en slik måte at mange jøder og grekere ble troende.+ 2 Men de jødene som ikke trodde, hisset opp folk fra nasjonene, slik at de ble fiendtlig innstilt til brødrene.+ 3 Derfor ble de der en god stund, og Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet. Han bekreftet budskapet om sin ufortjente godhet ved å la dem utføre mirakler* og undere.+ 4 Men folket i byen var splittet – noen holdt med jødene og andre med apostlene. 5 Både folk fra nasjonene og jødene med deres ledere la nå planer om å mishandle og steine dem.+ 6 Da de fikk høre om det, flyktet de til byene i Lykaọnia – Lystra og Derbe – og til området omkring.+ 7 Der fortsatte de å forkynne det gode budskap.

8 I Lystra var det en mann som var lam i føttene. Han hadde vært det fra fødselen av og hadde aldri kunnet gå. 9 Denne mannen satt og hørte på mens Paulus talte. Paulus så oppmerksomt på ham, og da han skjønte at mannen hadde tro så han kunne bli gjort frisk,*+ 10 sa han høyt: «Reis deg og stå på føttene dine.» Mannen reiste seg raskt opp og begynte å gå.+ 11 Da folkemengden så hva Paulus hadde gjort, ropte de på lykaonisk: «Gudene er blitt som mennesker og har kommet ned til oss!»+ 12 Og de begynte å kalle Bạrnabas for Zevs og Paulus for Hermes, siden det var han som førte ordet. 13 Presten i Zevs-templet, som lå ved inngangen til byen,* kom til portene med okser og kranser og ville ofre sammen med folkemengden.

14 Men da apostlene Bạrnabas og Paulus hørte det, flerret de klærne sine og løp ut i folkemengden og ropte: 15 «Hva er det dere gjør? Vi er også mennesker og har de samme svakhetene som dere.+ Og vi forkynner det gode budskap for dere for at dere skal vende dere bort fra disse tomme tingene og begynne å tilbe den levende Gud,+ han som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.+ 16 I tidligere tider har han tillatt alle nasjonene å gå sine egne veier,+ 17 og likevel har han vist hvem han er,+ ved å gjøre godt. Han har gitt dere regn fra himmelen og fruktbare årstider+ og sørget for mat i overflod og fylt deres hjerte med glede.»+ 18 Til tross for at de sa dette, klarte de bare så vidt å hindre folkemengden i å ofre til dem.

19 Men det kom noen jøder fra Antiọkia og Ikọnium som fikk folkemengden over på sin side,+ og de steinet Paulus. Så slepte de ham utenfor byen, for de trodde at han var død.+ 20 Men da disiplene flokket seg rundt ham, reiste han seg og gikk inn i byen. Neste dag dro han av sted til Derbe+ sammen med Bạrnabas. 21 Etter at de hadde forkynt det gode budskap i den byen og hjulpet nokså mange til å bli disipler, reiste de tilbake til Lystra, Ikọnium og Antiọkia. 22 Der styrket de disiplene+ og oppmuntret dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gjennom mange prøvelser for å komme inn i Guds rike.»+ 23 De utnevnte dessuten eldste for dem i hver menighet,+ etter at de hadde bedt og fastet,+ og de overga dem til Jehova, som de var kommet til tro på.

24 Så dro de gjennom Pisịdia og kom til Pamfỵlia,+ 25 og etter at de hadde forkynt Guds ord i Perge, dro de ned til Attalịa. 26 Derfra seilte de av sted til Antiọkia, der brødrene tidligere hadde bedt Gud om å vise Paulus og Bạrnabas ufortjent godhet så de kunne utføre det arbeidet de nå hadde fullført.+

27 Da de kom fram, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort ved hjelp av dem, og at han hadde åpnet døren til tro for nasjonene.+ 28 Så var de sammen med disiplene i ganske lang tid.

15 Noen menn kom ned fra Judẹa og begynte å lære brødrene: «Hvis dere ikke blir omskåret, slik Moseloven sier,*+ kan dere ikke bli frelst.» 2 Men Paulus og Bạrnabas var uenige med dem, og etter at de hadde diskutert mye med dem, ble det bestemt at Paulus, Bạrnabas og noen av de andre skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem+ for å legge fram saken.

3 Menigheten fulgte dem et stykke på veien. Så dro mennene videre gjennom både Fønịkia+ og Samaria og fortalte i detalj om hvordan folk fra nasjonene hadde vendt om. Dette førte til stor glede blant alle brødrene. 4 Da de kom til Jerusalem, tok menigheten og apostlene og de eldste vennlig imot dem, og de fortalte om alt det Gud hadde gjort ved hjelp av dem.+ 5 Men noen fra fariseernes sekt som var blitt troende, reiste seg fra plassene sine og sa: «Det er nødvendig å omskjære dem og pålegge dem å holde Moseloven.»+

6 Apostlene og de eldste kom da sammen for å ta seg av denne saken. 7 Etter en lang og intens diskusjon reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet godt at Gud fra begynnelsen utvalgte meg blant oss alle til å forkynne det gode budskap for folk fra nasjonene, slik at de kunne begynne å tro.+ 8 Og Gud, som kjenner hjertet,+ viste at han godkjente dem, ved å gi dem den hellige ånd,+ akkurat som han ga den til oss. 9 Han gjorde ingen forskjell på oss og dem,+ men renset hjertet deres ved troen.+ 10 Så hvorfor utfordrer dere nå Gud ved å pålegge disiplene en tung byrde+ som verken forfedrene våre eller vi har klart å bære?+ 11 Tvert imot, vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu ufortjente godhet,+ og det samme gjelder dem.»+

12 Da ble hele gruppen stille, og de hørte på Bạrnabas og Paulus, som fortalte om alle de miraklene* og underne som Gud hadde gjort gjennom dem blant nasjonene. 13 Etter at de hadde snakket ferdig, sa Jakob:+ «Brødre, hør på meg.+ 14 Sịmeon+ har fortalt detaljert om hvordan Gud for første gang vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk som skal bære hans navn.+ 15 Og dette stemmer med Profetenes ord, slik det står skrevet: 16 ‘Etter dette skal jeg vende tilbake og gjenreise Davids hus, som er falt ned. Jeg skal gjenoppbygge ruinene og sette det i stand igjen, 17 for at de menneskene som er igjen, oppriktig kan søke Jehova sammen med folk fra alle nasjonene, folk som er kalt med mitt navn, sier Jehova. Det er han som gjør dette,+ 18 det som har vært kjent fra gammel tid.’+ 19 Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem fra nasjonene som vender seg til Gud,+ 20 men skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse,+ fra seksuell umoral,+ fra kjøtt av dyr som er kvalt, og fra blod.+ 21 For fra gammel tid* er det som Moses skrev, blitt forkynt i by etter by, og hans ord blir lest opp i synagogene hver sabbat.»+

22 Da bestemte apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen utvalgte menn blant dem til Antiọkia sammen med Paulus og Bạrnabas. De sendte Judas, også kalt Bạrsabbas, og Silas,+ som begge var ledende menn blant brødrene. 23 De skrev følgende brev og sendte det med disse mennene:

«Fra apostlene og de eldste, deres brødre, med hilsener til de brødrene i Antiọkia,+ Syria og Kilịkia som er fra nasjonene. 24 Vi har hørt at noen har kommet fra oss og gjort dere urolige og forvirret med det de har sagt,+ enda de ikke har fått noen instrukser fra oss. 25 Derfor har vi enstemmig besluttet å velge ut noen menn og sende dem til dere sammen med våre kjære brødre Bạrnabas og Paulus, 26 som begge har satt livet på spill for vår Herre Jesu Kristi navns skyld.+ 27 Vi sender derfor Judas og Silas, så de kan fortelle det samme muntlig.+ 28 For den hellige ånd+ og vi har besluttet å ikke legge noen annen byrde på dere enn disse nødvendige tingene: 29 at dere holder dere borte fra det som er ofret til avguder,+ fra blod,+ fra kjøtt av dyr som er kvalt,+ og fra seksuell umoral.+ Hvis dere er nøye med å unngå disse tingene, vil det gå bra med dere. Vi ønsker dere alt godt!»

30 Disse mennene ble altså sendt av sted, og de dro ned til Antiọkia, samlet alle disiplene og overleverte brevet. 31 Etter at det var blitt lest, gledet alle seg over den oppmuntringen de fikk. 32 Judas og Silas var også profeter, så de oppmuntret brødrene med mange taler og styrket dem.+ 33 De ble der en tid, og med ønske om fred sendte brødrene dem tilbake til dem som hadde sendt dem. 34 —— 35 Men Paulus og Bạrnabas ble i Antiọkia og underviste. Og sammen med mange andre forkynte de det gode budskap, Jehovas ord.

36 Etter noen dager sa Paulus til Bạrnabas: «La oss nå dra tilbake og besøke brødrene i alle de byene der vi forkynte Jehovas ord, for å se hvordan de har det.»+ 37 Bạrnabas var bestemt på å ta med Johannes, som ble kalt Markus.+ 38 Men Paulus syntes ikke at de skulle ta ham med, siden han hadde forlatt dem i Pamfỵlia og ikke hadde hjulpet dem med arbeidet.+ 39 Da oppsto det en så heftig diskusjon mellom dem at de skilte lag. Bạrnabas+ tok med seg Markus og seilte til Kypros. 40 Paulus valgte å ta med seg Silas. Og etter at brødrene hadde bedt Jehova om å vise Paulus ufortjent godhet, dro han av sted.+ 41 Han dro gjennom Syria og Kilịkia og styrket menighetene.

16 Så kom han til Derbe og også til Lystra.+ Der var det en disippel som het Timọteus.+ Moren hans var en troende jødisk kvinne, men faren var gresk. 2 Brødrene i Lystra og Ikọnium hadde bare godt å si om Timọteus.+ 3 Paulus ville gjerne ha ham med på reisen, og han omskar ham av hensyn til jødene i disse områdene,+ for alle visste at faren var greker. 4 De reiste gjennom byene og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, for at disiplene skulle følge dem.+ 5 Og menighetene fortsatte å bli styrket i troen, og de vokste fra dag til dag.

6 De dro dessuten gjennom Frỵgia og Galạtia,+ for* den hellige ånd hindret dem i å forkynne Guds ord i provinsen Asia. 7 Da de så kom ned til Mỵsia, prøvde de å dra til Bitỵnia,+ men Jesu ånd ga dem ikke lov. 8 De reiste da gjennom Mỵsia og kom ned til Troas. 9 Om natten fikk Paulus et syn. Han så en makedonsk mann som sto og ba ham inntrengende: «Kom over til Makedọnia og hjelp oss!» 10 Så snart han hadde sett synet, forsøkte vi å komme oss til Makedọnia, for vi trakk den slutningen at Gud hadde tilkalt oss for at vi skulle forkynne det gode budskap for dem.

11 Vi seilte da ut fra Troas med kurs for Samotrạke og kom dagen etter til Neạpolis. 12 Derfra dro vi til Filịppi,+ som er en romersk koloni og den viktigste byen i den delen av Makedọnia. Vi ble i denne byen noen dager. 13 På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv der vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og begynte å snakke med de kvinnene som var samlet. 14 En av dem som hørte på, var Lydia, en kvinne som tilba Gud. Hun drev med salg av purpurfarget tøy og var fra byen Tyatịra.+ Jehova åpnet hjertet hennes helt, slik at hun tok til seg det Paulus sa.+ 15 Da hun og hennes husstand var blitt døpt,+ ba hun oss inntrengende: «Hvis dere regner meg for å være trofast mot Jehova, så bli med hjem til meg og bo der.» Og hun overtalte oss til å bli med henne.

16 En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en tjenestejente som var besatt av en ånd, en spådomsdemon.+ Hennes herrer tjente gode penger på spådomskunstene hennes. 17 Hun fortsatte å følge etter Paulus og oss mens hun ropte: «Disse mennene er slaver for Den Høyeste Gud,+ og de forkynner dere veien til frelse.» 18 Dette fortsatte hun med i mange dager. Til slutt ble Paulus lei av det og snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne.» Og den fór ut i samme øyeblikk.+

19 Herrene hennes skjønte nå at de ikke lenger kunne håpe å tjene penger på henne.+ Da grep de tak i Paulus og Silas og slepte dem til torget, til byens ledere.+ 20 De førte dem fram for magistratene og sa: «Disse mennene skaper stor uro i byen vår.+ De er jøder, 21 og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å godta eller følge,+ ettersom vi er romerske borgere.»+ 22 Hele folkemengden ble rasende på dem, og magistratene rev av dem klærne og ga befaling om at de skulle slås med stokker.+ 23 Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel+ og ga fangevokteren ordre om å vokte dem godt.+ 24 Fordi han fikk en slik ordre, plasserte han dem i den innerste delen av fengselet og satte føttene deres fast i blokken.

25 Ved midnatt satt Paulus og Silas og ba, og de lovpriste Gud med sang,+ og de andre fangene hørte på dem. 26 Plutselig kom det et kraftig jordskjelv som fikk fengselets grunnvoller til å riste. I samme øyeblikk ble alle dørene åpnet, og fangenes lenker løsnet.+ 27 Fangevokteren våknet og så at fengselsdørene sto åpne. Da dro han sverdet og skulle til å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.+ 28 Men Paulus ropte høyt: «Ikke gjør det, for vi er her alle sammen!» 29 Fangevokteren ba da om lys og løp inn og kastet seg skjelvende ned foran Paulus og Silas. 30 Han førte dem utenfor og sa: «Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» 31 De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din husstand.»+ 32 De forkynte så Jehovas ord for ham og for alle i hans hus. 33 Og mens det ennå var natt, tok han dem med seg og vasket sårene deres. Straks etter ble han og alle i hans husstand døpt.+ 34 Så lot han dem komme hjem til ham og satte fram mat til dem, og han gledet seg stort sammen med hele sin husstand nå som han hadde begynt å tro på Gud.

35 Da det ble dag, sendte magistratene betjentene for å si: «Løslat disse mennene.» 36 Fangevokteren fortalte det til Paulus og sa: «Magistratene har sendt beskjed om at dere begge skal løslates. Så kom ut og gå i fred.» 37 Men Paulus svarte dem: «Enda vi er romerske borgere, slo de oss offentlig, uten at vi var dømt,*+ og kastet oss i fengsel. Skal de nå kaste oss ut i hemmelighet? Nei takk! De får komme selv og føre oss ut.» 38 Betjentene rapporterte dette til magistratene, som ble redde da de hørte at mennene var romerske borgere.+ 39 De kom derfor og ba dem om unnskyldning, og etter at de hadde ført dem ut, ba de dem om å forlate byen. 40 Men fra fengselet gikk de hjem til Lydia.+ Her traff de brødrene og oppmuntret dem.+ Så dro de videre.

17 De reiste nå gjennom Amfịpolis og Apollọnia og kom til Tessalọnika,+ der det var en jødisk synagoge. 2 Paulus gikk inn i synagogen, slik han pleide,+ og på tre sabbater resonnerte han med dem ut fra Skriftene.+ 3 Han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide+ og bli oppreist fra døden,+ og han sa: «Denne Jesus som jeg forkynner om for dere, han er Kristus.» 4 Noen av dem ble troende og sluttet seg til Paulus og Silas.+ Det gjorde også mange av de grekerne som tilba Gud, og en god del av de framstående kvinnene.

5 Men jødene ble misunnelige+ og fikk med seg noen onde menn som sto og hang på torget, og de dannet en pøbelflokk og laget stort oppstyr i byen. De stormet inn i huset til Jason og begynte å lete etter Paulus og Silas for å føre dem ut til pøbelen.+ 6 Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens ledere og ropte: «Disse mennene som har skapt uro overalt,* har kommet hit også,+ 7 og Jason har tatt imot dem i sitt hjem. Alle disse går imot keiserens påbud, for de sier at en annen er konge, nemlig Jesus.»+ 8 Folkemengden og byens ledere ble svært urolige da de hørte dette, 9 men etter at Jason og de andre hadde stilt en stor nok pengesum som sikkerhet,* lot de dem gå.

10 Så snart det ble natt, sendte brødrene både Paulus og Silas til Berø̣a. Da de kom dit, gikk de inn i jødenes synagoge. 11 Jødene der hadde et mer åpent sinn* enn de i Tessalọnika. De tok imot budskapet med stor iver og gransket Skriftene daglig for å se om det de hørte, var riktig. 12 Derfor ble mange av dem troende, og det ble også en god del framstående greske kvinner og dessuten noen greske menn. 13 Men da jødene i Tessalọnika fikk vite at Paulus også forkynte Guds ord i Berø̣a, kom de dit for å hisse opp folkemengden og skape uro.+ 14 Da sendte brødrene straks Paulus ned til kysten,+ mens både Silas og Timọteus ble igjen. 15 Men de som fulgte Paulus, tok ham med seg helt til Aten. Så dro de tilbake, med beskjed til Silas og Timọteus+ om at de skulle komme til Paulus så snart som mulig.

16 Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble han* opprørt over å se at byen var full av avgudsbilder. 17 Han begynte derfor å resonnere i synagogen med jødene og de andre som tilba Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der. 18 Men noen av de epikureiske og de stoiske filosofene begynte å diskutere med ham, og noen sa: «Hva er det denne pratmakeren har å si?» Andre sa: «Han forkynner visst om fremmede guder.» Det var fordi han forkynte det gode budskap om Jesus og oppstandelsen.+ 19 Så grep de tak i ham og førte ham til Areọpagos og sa: «Kan vi få vite hva denne nye læren som du forkynner, går ut på? 20 For du kommer med noe som vi aldri har hørt om før, og vi vil gjerne vite hva dette betyr.» 21 Alle atenerne og de utlendingene som bodde der, brukte faktisk ikke fritiden til noe annet enn å fortelle eller høre siste nytt. 22 Paulus sto nå fram midt på Areọpagos+ og sa:

«Atenske menn, jeg legger merke til at dere på alle måter ser ut til å være mer religiøse* enn andre.+ 23 Mens jeg gikk rundt og så nøye på det dere tilber,* fant jeg for eksempel et alter med innskriften: ‘For en ukjent gud.’ Det som dere altså tilber uten å kjenne, det forkynner jeg for dere. 24 Den Gud som skapte verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord,+ han bor ikke i templer som er bygd med menneskehender.+ 25 Han har heller ikke noe behov for å bli tjent av mennesker,+ for han gir selv alle liv og pust+ og alle ting. 26 Og fra ett menneske+ lot han hver nasjon av mennesker bli til. Han lot dem bo på hele jorden+ og bestemte de fastsatte tider og fastla grensene for hvor menneskene skulle bo.+ 27 For Gud vil at menneskene skal søke ham, ja lete* etter ham og virkelig finne ham.+ Han er nemlig ikke langt borte fra en eneste av oss. 28 For det er takket være* ham at vi lever, beveger oss og er til,+ slik også noen av deres egne diktere har sagt: ‘For vi er også hans barn.’*

29 Fordi vi altså er Guds barn,+ må vi ikke tenke at Gud* ligner noe av gull eller sølv eller stein, noe som er uttenkt og kunstnerisk utformet av mennesker.+ 30 Tidligere har Gud riktignok båret over med en slik uvitenhet,+ men nå sier han til alle mennesker overalt at de skal angre. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme+ den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt. Og han har gitt en garanti til alle mennesker ved å oppreise ham fra døden.»+

32 Da de hørte om en oppstandelse fra døden, begynte noen å håne ham,+ mens andre sa: «Vi vil gjerne høre mer om dette en annen gang.» 33 Så forlot Paulus dem, 34 men noen sluttet seg til ham og ble troende. Blant dem var Dionỵsios, som var dommer ved Areọpagos-domstolen, og en kvinne som het Dạmaris, og flere andre.

18 Etter dette dro han fra Aten og kom til Korint. 2 Her møtte han en jøde som het Akvịlas,+ en mann fra Pontos som nylig hadde kommet fra Italia sammen med sin kone Priskịlla. Keiser Claudius hadde nemlig gitt ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Paulus besøkte dem, 3 og fordi han hadde samme håndverk som dem, ble han boende i hjemmet deres og arbeidet sammen med dem,+ for de var teltmakere av yrke. 4 Hver sabbat+ holdt han foredrag i synagogen+ og overbeviste både jøder og grekere.

5 Da Silas+ og Timọteus+ kom ned fra Makedọnia, begynte Paulus å bruke all sin tid på å forkynne budskapet, og han vitnet for jødene for å bevise at Jesus er Kristus.+ 6 Men de fortsatte å motarbeide og håne ham. Da ristet han støvet av klærne sine+ og sa til dem: «La deres blod komme over deres eget hode.+ Jeg er uten skyld.+ Fra nå av går jeg til folk fra nasjonene.»+ 7 Så gikk han ut derfra og inn til en mann som het Tịtius Justus, en tilbeder av Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen. 8 Men synagogeforstanderen Krispus+ begynte å tro på Herren, og det gjorde også alle i hans hus. Og mange av korinterne som hørte budskapet, begynte å tro og ble døpt. 9 En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Ikke vær redd, men fortsett å tale og ikke vær taus, 10 for jeg er med deg,+ og ingen skal angripe deg og skade deg. Det er nemlig mange i denne byen som tilhører meg.»* 11 Så ble han der i ett år og seks måneder og underviste i Guds ord blant dem.

12 Mens Gạllio var prokonsul i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus og førte ham til dommersetet, 13 og de sa: «Denne mannen overtaler folk til å tilbe Gud på en måte som er i strid med loven.»+ 14 Men da Paulus skulle ta ordet, sa Gạllio til jødene: «Hvis det virkelig dreide seg om en urett handling eller en alvorlig forbrytelse, jøder, ville det ha vært rimelig at jeg hørte tålmodig på dere. 15 Men hvis dette er en strid som gjelder ord og navn og deres egen lov,+ må dere ordne opp i det selv. Jeg ønsker ikke å være dommer i slike saker.» 16 Så jaget han dem bort fra dommersetet. 17 Da grep de alle tak i synagogeforstanderen Sọstenes+ og begynte å slå ham foran dommersetet. Men Gạllio ville ikke blande seg inn i dette i det hele tatt.

18 Paulus ble der nokså mange dager til. Så sa han farvel til brødrene og seilte av sted mot Syria sammen med Priskịlla og Akvịlas. I Kẹnkreai+ fikk han klipt håret kort, for han hadde gitt et høytidelig løfte. 19 Da de kom til Ẹfesos, ble de andre igjen i byen, men Paulus gikk inn i synagogen og resonnerte med jødene.+ 20 Selv om de fortsatte å be ham om å bli der lenger, ville han ikke det, 21 men han tok farvel med dem og sa: «Jeg kommer tilbake til dere, hvis Jehova vil.» Så seilte han ut fra Ẹfesos 22 og kom til Cæsarẹa.+ Derfra dro han opp og hilste på menigheten, og så dro han ned til Antiọkia.+

23 Da han hadde vært der en tid, forlot han byen og reiste fra sted til sted gjennom Galạtia og Frỵgia+ og styrket alle disiplene.+

24 Nå kom det en jøde som het Apọllos,+ til Ẹfesos. Han var en veltalende mann fra Alexandria som var godt kjent i Skriftene. 25 Denne mannen var blitt undervist i Jehovas vei. Han var glødende på grunn av ånden og forkynte og underviste på en nøyaktig måte om Jesus, men han kjente bare til Johannes’ dåp.+ 26 Han begynte å tale frimodig i synagogen, og da Priskịlla og Akvịlas+ hørte ham, tok de ham med seg og forklarte Guds vei mer nøyaktig for ham. 27 Han ønsket nå å dra over til Akaia, og brødrene skrev derfor til disiplene der og ba dem ta vennlig imot ham. Da han kom dit, var han til stor hjelp for dem som var blitt troende på grunn av Guds ufortjente godhet. 28 Grundig og med stor styrke beviste han nemlig offentlig at jødene tok feil, og han viste dem ut fra Skriftene at Jesus er Kristus.+

19 Mens Apọllos+ var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom ned til Ẹfesos.+ Der traff han noen disipler, 2 og han sa til dem: «Fikk dere hellig ånd da dere ble troende?»+ De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det finnes en hellig ånd.» 3 Så spurte han: «Hva slags dåp ble dere døpt med?» De svarte: «Med Johannes’ dåp.»+ 4 Paulus sa da: «Johannes døpte med den dåp som var et symbol på anger,+ og sa til folk at de skulle tro på den som kom etter ham,+ det vil si Jesus.» 5 Etter at de hadde hørt dette, ble de døpt i Herren Jesu navn. 6 Og da Paulus la hendene på dem, kom den hellige ånd over dem,+ og de begynte å snakke fremmede språk og å profetere.+ 7 I alt var det omkring tolv menn.

8 Han gikk så inn i synagogen,+ og i tre måneder talte han der med frimodighet. Han holdt foredrag og resonnerte på en overbevisende måte om Guds rike.+ 9 Men noen hadde harde hjerter og ville ikke tro,* og de snakket nedsettende om Veien+ mens alle hørte på. Da trakk han seg bort fra dem+ og tok med seg disiplene, og deretter holdt han hver dag foredrag i auditoriet i Tyrạnnus-skolen. 10 Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i provinsen Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.

11 Og Gud fortsatte å gjøre enestående mirakler* gjennom Paulus.+ 12 Folk tok til og med tørklær og arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar dem til de syke,+ og sykdommene forsvant, og de onde åndene fór ut.+ 13 Men noen av de jødene som reiste rundt og drev ut demoner, prøvde også å drive ut onde ånder ved å bruke Herren Jesu navn. De sa: «Ved Jesus, han som Paulus forkynner om, befaler jeg dere å fare ut.»+ 14 Dette gjorde for eksempel sju sønner av en jødisk overprest som het Skevas. 15 Men den onde ånden svarte dem: «Jeg kjenner Jesus,+ og jeg vet hvem Paulus er,+ men hvem er dere?» 16 Mannen med den onde ånden gikk da løs på dem, overmannet den ene etter den andre og behandlet dem så voldsomt at de flyktet nakne og forslåtte ut av huset. 17 Dette ble kjent for alle som bodde i Ẹfesos, både jøder og grekere. Alle ble svært redde, og Herren Jesu navn ble opphøyd. 18 Og mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente sine synder og fortalte åpent om det de hadde gjort. 19 Ganske mange av dem som hadde drevet med magiske kunster, samlet sammen bøkene sine og brente dem opp mens alle så på.+ Det ble regnet ut at de var verdt 50 000 sølvstykker. 20 Og Jehovas ord fortsatte å nå ut til flere og flere og å virke med stadig større kraft.+

21 Etter dette bestemte Paulus seg* for å reise gjennom Makedọnia+ og Akaia og så til Jerusalem.+ Han sa: «Når jeg har vært der, må jeg også dra til Roma.»+ 22 Han sendte da to av medhjelperne sine, Timọteus+ og Erạstus,+ til Makedọnia, men selv ble han en tid i provinsen Asia.

23 På denne tiden oppsto det store uroligheter+ i forbindelse med Veien.+ 24 En sølvsmed som het Demẹtrius, laget små Ạrtemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter.+ 25 Han samlet disse og andre som arbeidet med slike ting, og sa: «Menn, dere vet godt at dette arbeidet er grunnlaget for velstanden vår. 26 Nå ser og hører dere at denne Paulus ikke bare i Ẹfesos,+ men i nesten hele provinsen Asia har overbevist mange og fått dem til å tro på det han sier – at de gudene som er laget med menneskehender, ikke er virkelige guder.+ 27 Det er ikke bare fare for at virksomheten vår skal få dårlig ord på seg, men også for at templet for den store gudinnen Ạrtemis vil bli sett på som verdiløst, og at hun som blir tilbedt i hele provinsen Asia, ja i hele verden, vil miste sin storhet og prakt.» 28 Da mennene hørte dette, ble de rasende og begynte å rope: «Stor er efesernes Ạrtemis!»

29 Urolighetene spredte seg i hele byen, og alle som en stormet til teatret og slepte med seg Gaius og Aristạrkus,+ to makedonere som Paulus hadde med seg på reisen.+ 30 Paulus var villig til å gå inn til folkemengden, men han fikk ikke lov av disiplene. 31 Også noen i komiteen for fester og leker som var vennlig innstilt til ham, sendte bud til ham og ba ham inntrengende om å ikke våge seg inn i teatret. 32 Folkemengden var nå i forvirring. De ropte forskjellige ting i munnen på hverandre, og de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen. 33 Jødene skjøv fram en som het Aleksander, og han ble ført ut av folkemengden. Aleksander ga nå tegn med hånden og ville holde en forsvarstale til folket. 34 Men da de ble klar over at han var jøde, ropte de alle i kor i omkring to timer: «Stor er efesernes Ạrtemis!»

35 Da byskriveren til slutt hadde fått folkemengden til å roe seg, sa han: «Menn fra Ẹfesos, vet ikke alle mennesker at efesernes by er tempelvokter for den store Ạrtemis og for statuen hennes som falt ned fra himmelen? 36 Dette kan ingen nekte for, og derfor bør dere være rolige og ikke gjøre noe overilt. 37 For dere har ført disse mennene hit, enda de verken er tempelrøvere eller snakker blasfemisk om vår gudinne. 38 Så hvis Demẹtrius+ og håndverkerne har en sak mot noen, holdes det rettssaker på bestemte dager, og vi har prokonsuler. Disse mennene får heller saksøke hverandre. 39 Men hvis dere ønsker å oppnå noe mer enn dette, må det avgjøres* i en lovlig folkeforsamling. 40 Vi risikerer faktisk å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, for vi kan ikke vise til noen gyldig grunn for disse urolighetene.» 41 Da han hadde sagt dette, fikk han forsamlingen til å gå.

20 Da oppstyret hadde lagt seg, sendte Paulus bud på disiplene. Han oppmuntret dem, og så sa han farvel og begynte på reisen til Makedọnia.+ 2 Han dro fra sted til sted i dette området og hadde mye oppmuntrende å si til disiplene der. Etterpå kom han til Hellas. 3 Der var han i tre måneder, men da han skulle seile til Syria, fant han ut at jødene hadde planlagt å drepe ham.+ Derfor bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedọnia. 4 De som reiste sammen med ham, var Sọpater, sønn av Pyrrus fra Berø̣a, Aristạrkus+ og Sekụndus fra Tessalonika, Gaius fra Derbe, Timọteus+ og dessuten Tỵkikus+ og Trọfimus+ fra provinsen Asia. 5 Disse mennene dro i forveien og ventet på oss i Troas.+ 6 Vi for vår del seilte ut fra Filịppi etter de usyrede brøds høytid,+ og fem dager senere møtte vi dem i Troas. Der ble vi i sju dager.

7 Den første dagen i uken, da vi var samlet til et måltid, holdt Paulus en tale til dem, for han skulle reise neste dag. Han fortsatte å tale helt til midnatt. 8 Det var mange lamper i det rommet ovenpå der vi var samlet. 9 I vinduet satt en ung mann som het Eutykus. Mens Paulus holdt på med å tale, sovnet han, og i dyp søvn falt han ned fra tredje etasje. Da de løftet på ham, var han død. 10 Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham+ og sa: «Ikke vær urolige, for nå lever han.»+ 11 Så gikk Paulus opp igjen og begynte måltidet. Han fortsatte å snakke med dem nokså lenge, helt til det ble lyst, og så dro han av sted. 12 De tok gutten med seg derfra, og det var til uendelig stor trøst for dem at han var i live.

13 Vi gikk nå i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Dette hadde han bedt oss om, for han ville gå dit til fots. 14 Da han nådde oss igjen i Assos, tok vi ham om bord og dro til Mitylẹne. 15 Vi seilte derfra dagen etter og stoppet opp utenfor Kios. Neste dag la vi til ved Samos, og dagen etter kom vi til Milẹt. 16 Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Ẹfesos+ så han ikke skulle bruke noe tid i provinsen Asia. Han hadde det nemlig travelt, for han ville gjerne nå fram til Jerusalem+ til pinsedagen,+ hvis det var mulig.

17 Men fra Milẹt sendte han bud til Ẹfesos og ba de eldste i menigheten der om å komme til ham. 18 Da de kom, sa han til dem: «Dere vet godt hvordan jeg levde blant dere fra den første dagen jeg kom til provinsen Asia.+ 19 Jeg tjente som en slave for Herren med all ydmykhet+ og med tårer og under prøvelser som rammet meg på grunn av jødenes onde planer. 20 Og jeg unnlot ikke å fortelle dere noe av det som kunne være til hjelp for dere,* eller å undervise dere offentlig+ og fra hus til hus.+ 21 Men jeg vitnet grundig* for både jøder og grekere om at de skulle angre,+ vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.+ 22 Drevet av ånden reiser jeg nå til Jerusalem,+ selv om jeg ikke vet hva som vil skje med meg der. 23 Jeg vet bare at den hellige ånd i by etter by gjentatte ganger forteller meg at jeg kommer til å bli fengslet og møte prøvelser.+ 24 Men jeg ser ikke på mitt eget liv som noe betydningsfullt, så lenge jeg kan fullføre mitt løp+ og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus+ – å vitne grundig* om det gode budskap om Guds ufortjente godhet.

25 Nå vet jeg at ingen av dere som jeg forkynte om Riket for, skal se meg igjen. 26 Derfor ber jeg dere i dag om å bekrefte at jeg er ren for alles blod,+ 27 for jeg har fortalt dere alt om Guds hensikt og ikke holdt noe tilbake.+ 28 Pass på dere selv+ og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i+ for at dere skal være hyrder for Guds menighet,+ som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.+ 29 Jeg vet at når jeg er borte, skal glupske* ulver komme inn blant dere,+ og de skal ikke behandle hjorden på en mild måte. 30 Og blant dere selv skal det stå fram menn som forvrenger sannheten for å få disiplene med seg.+

31 Hold dere derfor våkne, og husk at jeg i tre år,+ natt og dag, ikke holdt opp med å veilede hver og en av dere med tårer. 32 Og nå vet jeg at Gud og budskapet om hans ufortjente godhet vil beskytte dere, og at dette budskapet kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle som er blitt gjort hellige.+ 33 Jeg har ikke ønsket å få sølv eller gull eller klær av noen.+ 34 Dere vet selv at disse hendene har sørget for at jeg og de som var med meg, har hatt det vi trengte.+ 35 I alle ting har jeg vist dere at dere ved å arbeide hardt på denne måten+ må hjelpe de svake. Og dere må huske det Herren Jesus selv sa: ‘Det er større lykke ved å gi+ enn ved å få.’»

36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. 37 Og alle begynte å gråte, og de omfavnet Paulus og kysset ham. 38 Det som gjorde dem spesielt vondt, var det han hadde sagt om at de ikke skulle se ham mer.+ Så fulgte de ham til skipet.

21 Da vi hadde revet oss løs fra dem, seilte vi ut og holdt kursen rett mot Kos. Neste dag kom vi til Rodos, og derfra dro vi til Pạtara. 2 Da vi fant et skip som skulle over til Fønịkia, gikk vi om bord og seilte av sted. 3 Etter at vi hadde fått Kypros i sikte, la vi øya bak oss på venstre side og seilte videre til Syria og la til land i Tyrus, der skipet skulle losse lasten. 4 Vi lette etter disiplene og fant dem, og så ble vi der i sju dager. På grunn av det ånden hadde gjort dem kjent med, sa de gang på gang til Paulus at han ikke måtte sette sine ben i Jerusalem.+ 5 Da det var på tide å reise, dro vi videre. Og alle sammen, også kvinnene og barna, fulgte oss helt til vi var ute av byen. Vi falt på kne på stranden og ba, 6 og så sa vi farvel til hverandre. Deretter gikk vi om bord i skipet, mens de andre dro hjem igjen.

7 Vi seilte så fra Tyrus og kom til Ptolemạis. Der hilste vi på brødrene og ble en dag hos dem. 8 Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarẹa, og vi gikk hjem til evangelisten Filip,+ som var en av de sju,+ og vi ble hos ham. 9 Han hadde fire ugifte døtre som profeterte.+ 10 Etter at vi hadde vært der i ganske mange dager, kom en profet som het Ạgabus,+ ned fra Judẹa. 11 Han kom til oss og tok beltet til Paulus, bandt føttene og hendene sine med det og sa: «Dette sier den hellige ånd: ‘Den mannen som eier dette beltet, skal bli bundet på denne måten av jødene i Jerusalem,+ og de skal overgi ham til folk fra nasjonene.’»+ 12 Da vi hørte dette, begynte både vi og de som var der, å be Paulus inntrengende om at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. 13 Da svarte han: «Hvorfor gråter dere og prøver å få meg til å bli mindre besluttsom? Dere kan være helt sikre på at jeg er klar, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.»+ 14 Da han ikke ville la seg overtale, sluttet vi å komme med innvendinger* og sa: «La Jehovas vilje skje.»

15 Etter dette gjorde vi oss klare til reisen og begynte på turen til Jerusalem. 16 Noen av disiplene fra Cæsarẹa ble med oss, og de tok oss med til Mnason fra Kypros, en av de første disiplene. Vi skulle nemlig være gjester hos ham. 17 Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene varmt imot oss. 18 Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob,+ og alle de eldste var til stede.* 19 Paulus hilste på dem, og så fortalte han i detalj om alt det Gud hadde gjort blant nasjonene gjennom hans tjeneste.

20 Etter at de hadde hørt dette, begynte de å ære Gud. Men de sa til ham: «Vår bror, du ser at det er mange tusener av troende blant jødene, og de følger alle Loven med stor iver.+ 21 Men de har hørt rykter om at du lærer alle jødene som bor blant nasjonene, å vende seg bort fra Moseloven, og at du sier at de ikke skal omskjære sønnene sine eller følge de vanlige skikkene.+ 22 Hva skal vi gjøre med dette? De vil helt sikkert få høre at du har kommet. 23 Gjør derfor det som vi sier til deg: Vi har fire menn her som har gitt et høytidelig løfte. 24 Ta med deg disse mennene og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk utgiftene deres, så de kan få barbert hodet. Da kommer alle til å skjønne at det ikke er noe i de ryktene som de har hørt om deg, men at du lever på en rett måte, og at du også følger Loven.+ 25 Når det gjelder de troende fra nasjonene, så har vi skrevet et brev til dem med vår avgjørelse: at de skal holde seg borte fra det som er ofret til avguder,+ fra blod,+ fra kjøtt av dyr som er kvalt,+ og fra seksuell umoral.»+

26 Neste dag tok så Paulus mennene med seg og renset seg seremonielt sammen med dem.+ Og han gikk inn i templet for å gi beskjed om når renselsesdagene ville være over og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram.

27 Da de sju dagene snart var over, fikk jødene fra Asia se ham i templet. De hisset opp hele folkemengden, grep tak i ham 28 og ropte: «Israelittiske menn, kom og hjelp oss! Dette er den mannen som overalt går imot folket vårt, Loven vår og dette stedet, uansett hvem han underviser. Og nå har han til og med tatt med seg grekere inn i templet og gjort dette hellige stedet urent.»+ 29 For de hadde tidligere sett Trọfimus+ fra Ẹfesos sammen med ham i byen, og de trodde at Paulus hadde tatt ham med seg inn i templet. 30 Det ble uroligheter i hele byen, og folk stimlet sammen, grep tak i Paulus og slepte ham ut av templet. Straks ble portene lukket. 31 Mens de slo løs på ham for å drepe ham, fikk kommandanten for hæravdelingen beskjed om at det var stor uro i hele Jerusalem. 32 Straks tok han med seg soldater og offiserer og løp ned til dem. Da folk fikk se kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.

33 Kommandanten kom bort, arresterte ham og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.+ Så spurte kommandanten hvem han var, og hva han hadde gjort. 34 Men noen i folkemengden ropte én ting og andre noe annet. På grunn av alt bråket var det ikke mulig for ham å få klarhet i saken, og derfor befalte han at Paulus skulle føres til soldatenes kvarter. 35 Men da han kom til trappen, måtte soldatene bære ham fordi folkemengden presset så voldsomt på. 36 En stor flokk fulgte etter og ropte: «Drep ham!»*

37 Akkurat da Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter, spurte han kommandanten: «Kan jeg få si noe til deg?» Han svarte: «Kan du gresk? 38 Er ikke du den egypteren som for en tid siden fikk i stand et opprør og førte de 4000 snikmorderne* ut i ødemarken?» 39 Da sa Paulus: «Nei, jeg er jøde,+ og jeg kommer fra Tarsus+ i Kilịkia og er borger av en velkjent by. Så jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.» 40 Det fikk han lov til, og Paulus, som sto på trappen, ga tegn med hånden til folket. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk:+

22 «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar.»+ 2 Da de hørte at han snakket til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Så sa han: 3 «Jeg er jøde,+ født i Tarsus i Kilịkia,+ men utdannet i denne byen ved Gamạliels føtter,+ opplært til å følge forfedrenes lov til punkt og prikke,+ og jeg var like ivrig i tjenesten for Gud som alle dere er i dag.+ 4 Jeg bandt både menn og kvinner som fulgte denne Veien, kastet dem i fengsel og forfulgte dem helt til døden.+ 5 Det kan øverstepresten og hele forsamlingen av eldste bekrefte. De ga meg også brev til våre brødre i Damaskus, og jeg dro av sted for å føre folk derfra i lenker til Jerusalem for at de skulle bli straffet.

6 Men da jeg var på vei og nærmet meg Damaskus midt på dagen, strålte det plutselig et sterkt lys fra himmelen rundt meg,+ 7 og jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’ 8 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus, nasareeren, han som du forfølger.’ 9 Mennene som var med meg, så lyset, men de hørte ikke stemmen til ham som snakket til meg.+ 10 Da spurte jeg: ‘Hva skal* jeg gjøre, Herre?’ Herren sa til meg: ‘Reis deg, gå inn i Damaskus, og der vil du få beskjed om alt som det er bestemt at du skal gjøre.’+ 11 Men jeg kunne ikke se noe på grunn av det sterke lyset. De som var med meg, tok meg derfor i hånden og leide meg inn i Damaskus.

12 Der var det en som het Ananịas.+ Han var en gudfryktig mann som fulgte Loven, og alle jødene som bodde der, hadde bare godt å si om ham. 13 Han kom til meg, stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, min bror, bli seende igjen!’ Straks løftet jeg blikket og kunne se ham.+ 14 Han sa: ‘Våre forfedres Gud har utvalgt deg til å lære hans vilje å kjenne og til å se den rettferdige+ og til å høre hans stemme. 15 For du skal være et vitne for ham og fortelle alle om det du har sett og hørt.+ 16 Så hva venter du på? Reis deg, bli døpt og vask dine synder+ bort ved å påkalle hans navn.’+

17 Men da jeg var tilbake i Jerusalem+ og ba i templet, kom jeg i transe 18 og så ham. Han sa til meg: ‘Skynd deg og dra ut av Jerusalem, for de vil ikke godta det du forkynner* om meg.’+ 19 Men jeg svarte: ‘Herre, de vet jo godt at jeg i den ene synagogen etter den andre pleide å fengsle og piske* dem som trodde på deg.+ 20 Og da ditt vitne Stẹfanus ble drept, sto jeg ved siden av og ga min støtte til det som skjedde, og jeg passet på kappene til dem som tok livet av ham.’+ 21 Likevel sa han til meg: ‘Dra av sted, for jeg skal sende deg ut til nasjoner langt borte.’»+

22 De hørte på ham helt til han hadde sagt dette, men nå begynte de å rope: «Få det mennesket bort fra jorden, for han fortjener ikke å leve!» 23 De ropte høyt og slengte kappene sine omkring og kastet støv opp i luften.+ 24 Kommandanten ga derfor ordre om at Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter og forhøres under piskeslag, så han kunne få vite nøyaktig hvorfor de ropte mot Paulus på denne måten. 25 Men da de hadde spent Paulus fast for å piske ham, sa han til den offiseren som sto der: «Har dere lov til å piske en romersk borger som ikke er blitt dømt?»*+ 26 Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten, meldte fra og sa: «Hva har du tenkt å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger.» 27 Kommandanten gikk da bort og spurte ham: «Si meg, er du romersk borger?» Han svarte: «Ja.» 28 Da sa kommandanten: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene for en stor sum penger.» Paulus svarte: «Men jeg er født med dem.»+

29 De mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, trakk seg derfor straks unna ham. Og da kommandanten ble klar over at Paulus var romersk borger, ble han redd fordi han hadde bundet ham med lenker.+

30 Neste dag løste han Paulus fra lenkene og befalte overprestene og hele Sanhedrịnet å komme sammen, for han ville få klarhet i hvorfor jødene anklaget ham. Så førte han Paulus ned og stilte ham foran dem.+

23 Paulus så fast på Sanhedrịnet og sa: «Menn, brødre, jeg har levd mitt liv framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet+ fram til denne dag.» 2 Øverstepresten Ananịas ga da ordre til dem som sto ved siden av Paulus, om å slå ham på munnen.+ 3 Da sa Paulus til ham: «Gud kommer til å slå deg, din hykler.* Sitter du for å dømme meg etter Loven, og så bryter du samtidig Loven ved å befale at jeg skal bli slått?» 4 De som sto ved siden av, sa: «Fornærmer du Guds øversteprest?» 5 Paulus svarte: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ‘Du skal ikke snakke krenkende om en av lederne blant ditt folk.’»+

6 Paulus visste at den ene delen besto av saddukeere og den andre av fariseere, så han ropte i Sanhedrịnet: «Menn, brødre, jeg er en fariseer,+ en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om en oppstandelse fra døden jeg står for retten.» 7 Fordi han sa dette, oppsto det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt. 8 For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler eller ånder, men fariseerne tror på* alt dette.+ 9 Så begynte de å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og argumenterte heftig: «Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt, og hvis en ånd eller en engel har snakket til ham+ ...» 10 Uenigheten ble nå så stor at kommandanten ble redd for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte derfor soldatene å gå ned og trekke ham bort fra dem og føre ham inn i soldatenes kvarter.

11 Men natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær ved godt mot!+ For akkurat som du har vitnet grundig* om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»+

12 Da det ble dag, slo jødene seg sammen+ og sverget at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus. 13 Det var mer enn 40 menn med i denne sammensvergelsen. 14 Disse mennene gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har høytidelig sverget at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus. 15 Så nå må dere sammen med Sanhedrịnet be kommandanten om å føre ham ned til dere, som om dere vil undersøke saken hans grundigere. Men før han når fram, skal vi være klare til å ta livet av ham.»

16 Nevøen* til Paulus hørte om det bakholdsangrepet de planla, og han gikk inn i soldatenes kvarter og fortalte om det til Paulus. 17 Paulus tilkalte da en av offiserene og sa: «Ta med deg denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.» 18 Offiseren førte ham så til kommandanten og sa: «Fangen Paulus tilkalte meg og ba meg om å føre denne unge mannen til deg, for han har noe å fortelle deg.» 19 Kommandanten tok ham til side, og da de var for seg selv, spurte han: «Hva er det du vil si til meg?» 20 Han sa: «Jødene har avtalt at de vil be deg om å føre Paulus ned til Sanhedrịnet i morgen. De vil late som de ønsker å få greie på flere detaljer i saken hans.+ 21 Men du må ikke la dem overtale deg, for mer enn 40 av mennene deres vil legge seg i bakhold for å ta ham, og de har sverget at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham.+ Og nå er de klare og venter på at du skal gi tillatelse.» 22 Kommandanten lot da den unge mannen gå og befalte ham: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.»

23 Så kalte han til seg to av offiserene og sa: «Sørg for at 200 soldater er klare til å dra helt til Cæsarẹa ved den tredje timen om natten, og dessuten 70 ryttere og 200 spydbærere. 24 Skaff også hester som Paulus kan ri på, slik at han kan bli ført trygt til stattholderen Feliks.»+ 25 Og han skrev et brev med dette innholdet:

26 «Fra Claudius Lỵsias til den høyt ærede stattholder Feliks: Vær hilset! 27 Jødene grep tak i denne mannen, og de skulle til å drepe ham. Men jeg kom raskt med soldatene mine og reddet ham,+ for jeg fikk vite at han er romersk borger.+ 28 Jeg ønsket å finne ut hvorfor de anklaget ham, så jeg førte ham ned til deres Sanhedrịn.+ 29 Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt deres lov,+ men ikke anklaget for noe som helst som gir grunnlag for dødsstraff eller fengsling.+ 30 Men fordi jeg har fått melding om at noen har planlagt å drepe ham,+ sender jeg ham til deg med en gang og pålegger anklagerne å legge saken fram for deg.»

31 Soldatene tok da med seg Paulus,+ slik de hadde fått ordre om, og førte ham om natten til Antịpatris. 32 Neste dag lot de rytterne dra videre med ham, mens de andre dro tilbake til soldatenes kvarter. 33 Rytterne kom til Cæsarẹa og leverte brevet til stattholderen og førte Paulus fram for ham. 34 Han leste det og spurte hvilken provins han var fra, og fikk vite at han var fra Kilịkia.+ 35 «Jeg skal behandle saken din grundig», sa han, «når anklagerne dine kommer.»+ Og han befalte at han skulle holdes under bevoktning i Herodes’ palass.

24 Fem dager senere kom øverstepresten Ananịas+ ned sammen med noen eldste og en offentlig taler som het Tertụllus, og de la fram sin sak mot Paulus for stattholderen.+ 2 Da Tertụllus ble kalt fram, begynte han å anklage ham og sa:

«Takket være deg, høyt ærede Feliks, opplever vi stor fred, og fordi du er så forutseende, blir det gjennomført reformer i denne nasjonen. 3 Dette erkjenner vi til alle tider og på alle steder med den største takknemlighet. 4 Jeg skal ikke ta for mye av din tid, men jeg ber deg om at du i din vennlighet ganske kort vil høre på oss. 5 Vi har nemlig erfart at denne mannen er en pest og en plage.+ Han hisser til opprør+ blant alle jødene rundt om i hele verden og er leder* for nasareernes sekt.+ 6 Han prøvde også å vanhellige templet, så vi grep ham.+ 7 —— 8 Når du selv forhører ham, vil du finne ut av alt dette som vi anklager ham for.»

9 Jødene støttet ham i anklagene og sa at de var sanne. 10 Da stattholderen nikket til Paulus som et tegn på at han kunne tale, sa Paulus:

«Jeg vet godt at denne nasjonen har hatt deg som dommer i mange år, og derfor forsvarer jeg meg gjerne.+ 11 Som du selv kan få bekreftet, er det ikke mer enn tolv dager siden jeg dro opp for å tilbe i Jerusalem.+ 12 Og ingen har sett meg diskutere med noen i templet eller i ferd med å hisse opp en pøbelflokk, verken i synagogene eller noe annet sted i byen. 13 De kan heller ikke bevise det de nå anklager meg for. 14 Men dette innrømmer jeg overfor deg: Jeg følger den veien som de kaller en sekt, og på den måten utfører jeg hellig tjeneste for mine forfedres Gud.+ For jeg tror på alt det som står skrevet i Loven og i Profetene.+ 15 Og jeg har det samme håpet som disse har: at Gud vil sørge for at både rettferdige og urettferdige+ får en oppstandelse.+ 16 Derfor anstrenger jeg meg alltid for å bevare en ren* samvittighet overfor Gud og mennesker.+ 17 Etter flere år kom jeg for å overlevere barmhjertighetsgaver+ til min nasjon og for å ofre. 18 Mens jeg holdt på med dette, fant de meg i templet. Jeg var seremonielt renset+ og ikke sammen med en folkemengde eller i ferd med å skape uro. Men det var noen jøder der fra provinsen Asia,+ 19 og de burde ha vært til stede framfor deg og anklaget meg hvis de virkelig har noe imot meg.+ 20 Eller la disse mennene selv si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Sanhedrịnet. 21 Det eneste måtte være denne ene setningen som jeg ropte ut da jeg sto foran dem: ‘Det er fordi jeg tror på en oppstandelse fra døden at jeg i dag står anklaget framfor dere!’»+

22 Men Feliks, som hadde nokså god kjennskap til Veien,+ utsatte saken og sa: «Når kommandanten Lỵsias kommer ned, skal jeg ta stilling til anklagene deres.» 23 Og han ga offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i varetekt, men ha en viss frihet, og at vennene hans skulle få lov til å sørge for at han hadde det han trengte.

24 Noen dager senere kom Feliks og hans kone Drusịlla, som var jøde, og han sendte bud etter Paulus for å høre ham snakke om troen på Kristus Jesus.+ 25 Men da Paulus snakket om rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom,+ ble Feliks skremt og sa: «Nå kan du gå, men når jeg får anledning, skal jeg sende bud etter deg igjen.» 26 Samtidig håpet han at Paulus ville gi ham penger. Derfor sendte han ofte bud etter ham og snakket med ham. 27 Men etter to år ble Feliks etterfulgt av Pọrkius Festus. Feliks lot Paulus bli sittende i varetekt, for han ønsket å bli godt likt av jødene.+

25 Tre dager etter at Festus+ hadde kommet til provinsen og overtatt styret, dro han fra Cæsarẹa og opp til Jerusalem. 2 Overprestene og jødenes fremste menn la nå fram anklagen mot Paulus for ham.+ Så ba de Festus om 3 å gjøre dem den tjenesten å sende bud etter Paulus og hente ham til Jerusalem. De planla nemlig å legge seg i bakhold og drepe Paulus på veien.+ 4 Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarẹa, og at han selv snart skulle dra tilbake dit. 5 Han sa: «Lederne deres kan dra ned sammen med meg og anklage ham, hvis mannen virkelig har gjort noe galt.»+

6 Han var ikke mer enn åtte–ti dager hos dem, og så dro han ned til Cæsarẹa. Neste dag satte han seg på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres inn. 7 Han kom inn, og de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, stilte seg rundt ham og rettet mange alvorlige anklager mot ham uten å kunne bevise dem.+

8 Paulus forsvarte seg og sa: «Verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg begått noen synd.»+ 9 Festus, som ønsket å bli godt likt av jødene,+ sa til Paulus: «Er du villig til å dra opp til Jerusalem og få dom i saken der framfor meg?» 10 Men Paulus sa: «Jeg står for keiserens dommersete, og her bør jeg dømmes. Jeg har ikke gjort noe galt mot jødene, og det begynner du også å bli klar over. 11 Hvis jeg virkelig er en forbryter og har gjort noe som fortjener dødsstraff,+ ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i disse mennenes anklager, er det ingen som har rett til å utlevere meg til dem for å gjøre dem en tjeneste. Jeg anker til keiseren!»+ 12 Festus snakket med rådgiverne sine, og så svarte han: «Til keiseren har du anket, til keiseren skal du dra.»

13 Noen dager senere kom kong Agrịppa og Berenịke til Cæsarẹa på et offisielt besøk til Festus. 14 De ble der noen dager, så Festus la saken mot Paulus fram for kongen og sa:

«Det er en mann her som Feliks etterlot som fange.+ 15 Da jeg var i Jerusalem, la overprestene og jødenes eldste fram sin anklage mot ham+ og ba om at han måtte bli dømt skyldig. 16 Men jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å utlevere en anklaget for å gjøre noen en tjeneste før han har møtt anklagerne ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg.+ 17 Da de kom hit, handlet jeg så raskt jeg kunne. Allerede dagen etter satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle føres inn. 18 Anklagerne sto fram, men de beskyldte ham ikke for slike onde gjerninger som jeg hadde ventet.+ 19 De hadde bare noen diskusjoner med ham om deres egen religion*+ og om en som het Jesus – en mann som var død, men som Paulus påsto var i live.+ 20 Jeg var usikker på hvordan jeg skulle håndtere denne diskusjonen, så jeg spurte om han var villig til å dra til Jerusalem og få dom i saken der.+ 21 Men da Paulus anket for å bli holdt i varetekt fram til Majesteten+ hadde avgjort saken, befalte jeg at han skulle sitte i varetekt helt til jeg kunne sende ham til keiseren.»

22 Da sa Agrịppa til Festus: «Jeg skulle gjerne ha hørt denne mannen selv.»+ Han svarte: «I morgen skal du få høre ham.» 23 Neste dag kom så Agrịppa og Berenịke med stor pomp og prakt og gikk inn i audienssalen sammen med både militære ledere og framstående menn i byen. Da Festus ga befaling, ble Paulus ført inn. 24 Og Festus sa: «Kong Agrịppa og alle dere som er til stede her sammen med oss! Her ser dere den mannen som er årsak til at hele den jødiske befolkningen har henvendt seg til meg, både i Jerusalem og her, og de har ropt at han ikke burde få leve lenger.+ 25 Men jeg skjønte at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff.+ Da mannen selv anket til Majesteten, bestemte jeg meg for å sende ham av sted. 26 Men jeg har ingen pålitelige opplysninger som jeg kan sende til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham fram for dere alle, og spesielt for deg, kong Agrịppa, så jeg etter forhøret kan ha noe å skrive. 27 Jeg synes nemlig det er urimelig å sende en fange uten å gi opplysninger om hva han er anklaget for.»

26 Agrịppa+ sa til Paulus: «Du har lov til å legge fram din sak.» Da rakte Paulus ut hånden og begynte forsvarstalen sin:

2 «Kong Agrịppa, jeg er glad for at det er framfor deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det som jødene anklager meg for,+ 3 særlig fordi du kjenner så godt til alle skikkene og stridsspørsmålene blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.

4 Det livet jeg levde fra jeg var ung, blant mitt folk* og i Jerusalem, er godt kjent av alle de jødene+ 5 som kjente meg tidligere. Hvis de bare ville vitne, kunne de bekrefte at jeg levde som fariseer+ og tilhørte den strengeste sekten i vår religion.+ 6 Men nå står jeg tiltalt på grunn av det håpet som er basert på Guds løfte til forfedrene våre.+ 7 Det samme løftet håper våre tolv stammer å få se oppfyllelsen av ved at de ivrig utfører hellig tjeneste for ham natt og dag. På grunn av dette håpet, konge, blir jeg anklaget av jøder.+

8 Hvorfor mener* dere at det er umulig å tro at Gud oppreiser de døde? 9 Jeg for min del var overbevist om at jeg burde motarbeide navnet til nasareeren Jesus på mange måter. 10 Det var nettopp det jeg gjorde i Jerusalem, og med myndighet fra overprestene+ kastet jeg mange av de hellige i fengsel.+ Og når det var snakk om å henrette dem, stemte jeg for. 11 Jeg prøvde å tvinge dem til å fornekte sin tro ved å straffe dem gang på gang i alle synagogene. Og jeg var så rasende på dem at jeg til og med forfulgte dem i byer langt unna.

12 Mens jeg holdt på med dette, var jeg en gang på vei til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene. 13 Da så jeg midt på dagen, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solens glans. Det strålte omkring meg og omkring dem som reiste sammen med meg.+ 14 Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme si til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstaven.’ 15 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 16 Men reis deg og stå på føttene dine. Jeg har vist meg for deg for å utvelge deg som en tjener og et vitne for at du skal forkynne om både det du har sett, og det jeg skal la deg se i forbindelse med meg.+ 17 Og jeg skal redde deg fra dette folket og fra nasjonene, som jeg sender deg til.+ 18 Du skal åpne øynene deres+ og vende dem fra mørke+ til lys+ og fra Satans myndighet+ til Gud, slik at de kan få tilgivelse for sine synder+ og en arv blant dem som er blitt helliget ved sin tro på meg.’*

19 Derfor, kong Agrịppa, har jeg ikke vært ulydig mot det jeg fikk beskjed om i det himmelske synet. 20 Men jeg har forkynt – først for dem i Damaskus+ og så for dem i Jerusalem+ og i hele Judẹa og også for nasjonene – at de skulle angre og vende om til Gud ved å leve på en måte som viser at de angrer.+ 21 Det var derfor jødene grep meg i templet og prøvde å drepe meg.+ 22 Men fordi Gud har hjulpet meg, har jeg fram til denne dag fortsatt å vitne for både små og store. Og jeg sier ikke noe annet enn det som både Profetene og Moses har sagt skulle skje+ – 23 at Kristus skulle lide,+ og at han som den første til å bli oppreist* fra døden+ skulle forkynne og bringe lys både til dette folket og til nasjonene.»+

24 Da Paulus sa dette i forsvarstalen sin, ropte Festus: «Du holder på å bli gal, Paulus! All kunnskapen din gjør deg gal!» 25 Men Paulus sa: «Jeg holder ikke på å bli gal, høyt ærede Festus. Det jeg sier, er sant og fornuftig.* 26 Kongen, som jeg taler så frimodig til, kjenner faktisk godt til alt dette. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette har unngått hans oppmerksomhet, for det har ikke skjedd i en avkrok.+ 27 Tror du, kong Agrịppa, på Profetene? Jeg vet at du tror.» 28 Agrịppa sa til Paulus: «På kort tid kunne du overtale meg til å bli en kristen.» 29 Til dette sa Paulus: «Uansett om det ville ta kort eller lang tid, ber jeg til Gud om at ikke bare du, men alle de som hører meg i dag, må bli som meg, bortsett fra disse lenkene.»

30 Så reiste kongen seg, og det gjorde også stattholderen og Berenịke og de mennene som satt sammen med dem. 31 Mens de var på vei ut, sa de til hverandre: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener dødsstraff eller lenker.»+ 32 Og Agrịppa sa til Festus: «Denne mannen kunne ha blitt løslatt hvis han ikke hadde anket til keiseren.»+

27 Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia,+ overga de både Paulus og noen andre fanger til en offiser som het Julius, fra den keiserlige hæravdelingen.* 2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramỵttium som skulle til forskjellige havner langs kysten av provinsen Asia, og så seilte vi ut. Aristạrkus,+ en makedoner fra Tessalọnika, var sammen med oss. 3 Neste dag la vi til land i Sidon, og Julius behandlet Paulus på en vennlig måte og ga ham lov til å besøke vennene sine så de kunne ta seg av ham.

4 Da vi la ut derfra, seilte vi i le av Kypros, for det var motvind. 5 Så seilte vi over åpent hav langs Kilịkia og Pamfỵlia og la til kai i Myra i Lỵkia. 6 Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han fikk oss om bord i det. 7 Så, etter at vi hadde seilt langsomt videre i nokså mange dager, klarte vi med nød og neppe å komme til Knidos. Fordi vinden hindret oss i å komme videre, seilte vi i le av Kreta ved Salmọne. 8 Vi klarte så vidt å seile langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavnene, i nærheten av byen Lasẹa.

9 Det hadde nå gått nokså lang tid – ja, det var allerede forbi soningsdagsfasten,+ og det var risikabelt å seile. Paulus ga dem derfor dette rådet: 10 «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil føre til skade og stort tap når det gjelder både lasten og skipet. Ja, også livet vårt er i fare.» 11 Men offiseren hørte mer på styrmannen og eieren av skipet enn på Paulus. 12 Fordi havnen ikke egnet seg til overvintring, anbefalte de fleste at de skulle seile derfra og se om de på en eller annen måte kunne komme seg til Føniks for å overvintre der. Denne havnen på Kreta er åpen mot nordøst og mot sørøst.

13 Siden det blåste en svak sønnavind, tenkte de at de ville klare å nå målet sitt, og de lettet anker og begynte å seile langs Kreta nær kysten. 14 Men ganske snart kom en voldsom vind som kalles Eurakỵlon, farende over øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde baugen opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive av sted. 16 Snart kom vi i le av en liten øy som heter Kauda, og likevel klarte vi bare så vidt å berge skipsbåten ved akterstavnen. 17 Etter å ha heist den om bord surret de tau rundt skipet for å forsterke skroget. Og fordi de var redde for å gå på grunn i Syrtebuktene, senket de seilet* og lot seg drive av sted. 18 Vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, og derfor begynte de neste dag å lette skipet for last.+ 19 Og den tredje dagen kastet de skipets tauverk og annet utstyr over bord.

20 Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og det kraftige uværet fortsatte å rase. Etter hvert begynte vi å miste håpet om å overleve. 21 De hadde ikke fått i seg mat på lenge, og Paulus stilte seg nå midt iblant dem og sa: «Menn, dere burde virkelig ha fulgt mitt råd og ikke seilt ut fra Kreta. Da hadde dere unngått disse skadene og dette tapet.+ 22 Likevel ber jeg dere nå om å være ved godt mot, for ikke én av dere skal miste livet, bare skipet skal gå tapt. 23 I natt kom det en engel+ til meg fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg utfører hellig tjeneste for. 24 Han sa: ‘Ikke vær redd, Paulus. Du skal stå framfor keiseren,+ og for din skyld vil Gud redde alle dem som seiler sammen med deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror på det Gud har sagt, og stoler på at det vil gå nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om. 26 Men vi kommer til å måtte strande på en øy.»+

27 Den 14. natten, mens vi ble kastet hit og dit på Ạdriahavet, begynte sjøfolkene ved midnatt å få mistanke om at de nærmet seg land. 28 De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Så fortsatte de et lite stykke og loddet dybden igjen. Da var den 15 favner. 29 De var redde for at vi skulle strande på klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ønsket at det måtte bli dag. 30 Men sjøfolkene ville prøve å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned på sjøen og sa at de gjorde det fordi de skulle kaste ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»+ 32 Soldatene kappet da tauene til skipsbåten og lot den drive bort.

33 Da det begynte å bli lyst, oppfordret Paulus alle til å spise noe. Han sa: «Dette er den 14. dagen dere har ventet spent og urolig, og dere har ikke fått i dere noe som helst mat. 34 Nå må dere spise noe. Det er viktig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal nemlig miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Etter at han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud foran dem alle, brøt det i biter og begynte å spise. 36 Da fikk alle nytt mot, og de begynte å få i seg litt mat. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord på skipet. 38 De spiste seg mette, og så lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på sjøen.+

39 Da det ble dag, dro de ikke kjensel på landskapet.+ Men de så en bukt med en strand, og de bestemte seg for å prøve å sette skipet på grunn der. 40 Så kappet de ankrene og lot dem falle i sjøen. De løsnet også de tauene som de hadde surret fast styreårene med. Deretter heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden. 41 Da de kom inn på en grunne med dyp sjø på begge sider, grunnstøtte skipet. Baugen satte seg fast og rikket seg ikke, men akterstavnen begynte å bli slått i stykker av de kraftige bølgene.+ 42 Soldatene bestemte seg da for å drepe fangene, så ingen skulle svømme bort og slippe unna. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjøre det de hadde tenkt. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle hoppe i sjøen og komme seg i land først. 44 Så skulle resten følge etter, noen på planker og andre på vrakdeler fra skipet. På denne måten kom alle trygt i land.+

28 Da vi hadde kommet oss i sikkerhet, fikk vi vite at øya het Malta.+ 2 Innbyggerne der viste oss en helt spesiell vennlighet. De tok seg godt av oss alle sammen, og de tente et bål, for det regnet og var kaldt.+ 3 Men da Paulus sanket sammen en bunt med kvister og la dem på bålet, kom en hoggorm ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans. 4 Da innbyggerne fikk se det giftige dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er sikkert en morder, og selv om han ble reddet fra havet, har Rettferdigheten ikke gitt ham lov til å fortsette å leve.» 5 Men han ristet ormen av seg, inn i ilden, og ble ikke skadet. 6 De regnet med at armen hans skulle hovne opp, eller at han plutselig skulle falle død om. Men etter at de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde noe med ham, forandret de mening og begynte å si at han var en gud.+

7 Øyas fremste mann, som het Pụblius, hadde noen jordeiendommer i nærheten av dette stedet. Pụblius tok vennlig imot oss, og vi fikk være gjester hos ham i tre dager. 8 Akkurat da lå faren hans til sengs med feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, og han ba, la hendene på ham og helbredet ham.+ 9 Etter at dette hadde skjedd, begynte også de andre på øya som var syke, å komme til ham, og de ble helbredet.+ 10 De viste oss ære ved å gi oss mange gaver, og da vi skulle seile ut, overlesset de oss med ting vi trengte.

11 Etter tre måneder seilte vi ut med et skip som hadde «Zevs’ sønner» som gallionsfigur. Skipet var fra Alexandria og hadde overvintret på øya. 12 Vi la til land i Syrakụs og ble der i tre dager, 13 og derfra seilte vi videre og kom til Rẹgium. Neste dag ble det sønnavind, og vi nådde Putẹoli den andre dagen. 14 Her fant vi noen brødre, og de ba oss om å bli hos dem i sju dager. Deretter fortsatte vi mot Roma. 15 Brødrene i Roma hørte nyhetene om oss og kom helt til Ạppius-torget og De tre vertshus for å møte oss. Da Paulus fikk se dem, takket han Gud og fikk nytt mot.+ 16 Til slutt kom vi til Roma, og Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham.

17 Tre dager senere tilkalte han jødenes fremste menn. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn, brødre, selv om jeg ikke hadde gjort noe imot folket vårt eller våre forfedres skikker,+ ble jeg tatt til fange i Jerusalem og overgitt til romerne.+ 18 Etter at disse hadde forhørt meg,+ ønsket de å løslate meg, for jeg hadde ikke gjort noe som fortjente dødsstraff.+ 19 Da jødene protesterte, ble jeg nødt til å anke til keiseren,+ men ikke fordi jeg ville komme med en anklage mot min nasjon. 20 Derfor har jeg bedt om å få se dere og snakke med dere, for det er på grunn av Israels håp jeg er bundet med denne lenken.»+ 21 De sa til ham: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judẹa, og ingen av de brødrene som har kommet derfra, har rapportert eller sagt noe negativt om deg. 22 Men vi synes det er riktig å høre deg selv fortelle hvilke tanker du har, for vi vet at denne sekten+ blir motsagt overalt.»+

23 De avtalte en dag da de skulle møtes hos ham, og enda flere av dem kom til ham der han bodde. Fra morgen til kveld forklarte han saken for dem ved å vitne grundig om Guds rike, og ut fra både Moseloven+ og Profetene+ prøvde han å overbevise dem om at de burde tro på Jesus.+ 24 Noen begynte å tro på det han sa, andre trodde ikke. 25 Fordi de var uenige med hverandre, begynte de å gå derfra, og Paulus kom med denne ene kommentaren:

«Den hellige ånd sa treffende gjennom profeten Jesaja til forfedrene deres: 26 ‘Gå til dette folket og si: «Dere skal høre, men slett ikke forstå, og dere skal se, men slett ikke oppfatte.+ 27 For dette folkets hjerte er blitt uimottagelig,* og med ørene har de hørt uten å reagere, og de har lukket øynene. Derfor kan de ikke se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og vende om, så jeg kan helbrede dem.»’+ 28 Dere skal derfor vite at dette budskapet om frelse fra Gud er blitt sendt ut til nasjonene.+ De kommer til å høre på det.»+ 29 ——

30 Så ble han to hele år i det huset han hadde leid,+ og han tok vennlig imot alle som kom til ham. 31 Og med stor frimodighet forkynte han for dem om Guds rike+ og underviste om Herren Jesus Kristus,+ uten at noen hindret ham.